Reisende Mac: Curler på, som Lars Monsen ville sagt

Lenge siden sist jeg hadde sofa tid, mye grunnet at jeg har vært i lekemodus som fotograf og journalist i de siste tre ukene. Det ble noen tusen ord og ikke fullt så mange bilder, men resultatet ble polert og overlevert i dag. Forventningene er ikke helt enorme, fordi det har vært mye undervisning og skriblerier. Tretten ukers undervisning presset og skviset ned til tre intensive uker. Det er en mager trøst at selv med adoptert morsmål, så er det britiske fangesønner som har mindre kontroll enn hva jeg har. I dag tidlig var det ikke mindre enn stappfullt-pluss på maclaben med forvirrede sjeler med spørsmålstegn i våte øyekroker.

Men sofatiden tror jeg lar vente på seg, også i stunden fremover. I min iver og valuttamodus fikk jeg for meg at studier skal være studier, og da fant man ut at en dobbel major kunne være en passende utfordring. Fagene er meldt opp, og førstkommende mandag starter skolen for fullt, da også med grafikere som ny hovedmotstander. Men i min jubelrus og fabelbrus, tenker jeg det skal gå bra. Jeg håper å reise hjem med lett koffert og stort hode, og med en bachelorgrad som sier at Raymond Engmark er en flinkis på fotografi og design. Men oddsen for at jeg må lide litt for min indre skjønnhet er til stede, siden jeg allerede nå i første semester studerer på hundreogtjuefem prosent.

Utenfor skolens enorme campus har det også skjedd mye siden sist jeg stakk hånden inn i bloggen min. Nærmere et par uker med katolsk kantinemat og gutteetage for 70 dollar natten har endelig tatt slutt. Og ikke nok med at katolikkene helst foretrekker små gutter, dem skal visst prøve seg på store gutter også. Men denne gutten mistet ikke såpen i dusjen, og tok i stede en titt på kontoutskriften sin, hvor dem hadde forsøkt å dra inn litt ekstra kollekt på soveregningen min. Fy skam seg, heldigvis er temperaturene i Townsville en god trainee-periode for hvor dem havner etter endt plankegang.

For været er stadig enestående. Min mamma skriver meldinger for hver billion'te regndråpe hjemme omtrent, noe som fører til at det har vært en del dårlig vær meldinger. Men har i Townsville klager vi ikke. En eiendomsmegler hadde heldigvis holdningen at internett var noe nymotens tull, og dermed ville dem bare annonsere leiligheten i en notis i avisen. Dermed var leiligheten glemt for dem fleste, og prisen var satt ned. Så nå bor vi med utsikt over elven, basseng i midten av husene, to soverom, like mange bad og fiks ferdig møbelert. For dem som har nytt noen ferieuker i syden, er det verdt å sammenligne med en stor, pen og flott sydenleilighet.

En ekstrabonus som ikke var nevnt i kontrakten, var at det var påbudt med husdyr. Og siden vi ikke hadde dette, har mor Australia vært svært behjelpsom for å løse dillemmaet. På veggene farter muntre små firfirsler rundt og spiser edderkoppene lenge før Lene får se dem. Dette begrenser antallet panikkanfall i huset, og dermed er vi glade i dyrene. Vi har en del prinser her også, men dem er ikke så dannet og subtil som prinser i Europa bruker å være, ja sett bort i fra dem hjemmehørende i Storbritania da. Her ligger dem på lur nede i doen, og jeg fikk en spesiell opplevelse da en grønn prins kom hoppende opp av vasken under barberingen min. Men de stikker nå fort av igjen, stakkars froskemannen var nok ikke klar over at vi mennesker bruke varmt vann under barberingen. Ja, også er det noen soldater her også, både på flybasen, men også på veggene. Vi har av den typen som kryper på veggene og kaller seg M. Aur. Men det er ingen plage, det virker litt som om dem bare er inne av og til for å sjekke hvordan det står til. Normal renslighet, og litt giftig spray, så forvinner dem som dugg for solen.

Etter Lene kom ned har det blitt en del mere å gjøre. Vi har hatt noen turer på stranden, og jeg må konstatere, med flau smak i munnen, at 23 grader i havet ikke lengre er varmt. Vi har handlet inn det mest nødvendige til huset på lavbudsjett, men pengeforbruket føres likevell i retning av full førtiåring på strippeklubb. Vi har dog enda ikke fått grillet, men neste helg har Lene bursdag, og vi satser på å få kjøpt inn en ozonbrenner til den tid. Festing har det blitt lite av, fordi Townsvill'ere legger seg etter barne-tv. En liten tur i Queen-plaza (huset til hønene) har det blitt, men ellers har det vært rolige, og etter min smak, litt kjedelige kvelder.

Etter å ha håndert halve varesortimentet til byens lavprisbutikker under armen hjem, la jeg ned veto når det kom til TV. Vi har bestillt bil fra en herremann ved navn Bo som bor på/i Douglas. Han ha en Lexus ES300 hvor nøklene ligger på andre siden av ett av havene som omringer Australia, men de finner visst veien hjem i neste uke. Jeg gleder meg, både til å kunne være drosje for en TV, men også å ha en Lexus. Jeg tenkte som så, at siden jeg er i landet hvor ingenting koster noenting, kunne jeg smelle til med litt stas på det vi skal trille rundt i. Bilen har aldri vært solgt i Europa, men tilsvarende modell ville kostet i allefall 150,000 kr hjemme. Her betaler vi rundt 13.000 kr for doningen. Utrolig, men fint.

For øvrig er bensin en av de fleste tingene som er billige her. Hele syv kroner for enliters, ja utrolig nok. Flaskevann er faktisk dyrere enn hva bensinen er her. To kasser øl (0,375) er konstant på tilbud til rundt 320 kroner. Biff ligger på 50 kr kiloen, kjøttfarse på 25-30, og pølsene likeså. Men dette er landet som liker å grille, og som en av de lommekjente her sa, her er det billige matvarer og ikke dårlige. Australierene kjøper ikke noe som ikke er kvalitet. Bacon og roastbeef har vi handlet fra ferskvaredisken på Coles, og hyggelige mennesker gir hyggelige priser, faktisk rundt 70 kr for en kilo. Det er i allefall dyrere enn bensinen, per kilo.

Sunnhet er ikke noe Australienerene setter enorm fokus på. Det er overraskende lite beachbodies her, og folkene er veldig folkelige. Det er lett å se hvem som ikke har permanent adresse i Australia, dem er veldig ofte flinkere til å vise midjen og dem har ikke fått heng på den Australske tendensen som minner meg om uttrykket full pupp. Jeg må avslutte nå, fordi jeg skal skrive brev til Barrac Obama. Her er det ingen søppelsortering, pant på tomflaskene eksisterer ikke, du blir ansett som homofil om bilen din ikke har suge V8'er som minst svelger unna to liter på mila, og det er generellt sett lite som minner om miljøsatsning her. Nå bryr jeg meg lite om det, men prestasjonen er jo stor når dem ligger tjue år etter lille Bodø på det.

Nå skal jeg hoppe i køya. Jeg sitter hjemme å skriver, men må laste alt opp på skolen i morgen. Internett er bestillt, men Australienere har det ikke travelt med noe, og har som oftest karibisk puls når dem fåretar seg noe. Vi håper på begynnelsen av August, men det er noe som sjokkerer meg. I Australia operer dem enda med download limits, men vi tror vi har landet en ok deal på sytti gigabytere i måneden, slik at vi får være litt skype nerder med folkene fra landet hvor colaen ikke trenger kjøleskap, og hvor sommeren kommer like ofte som skuddåret. Men rart med det, jeg savner det litt allerede, og gleder meg til å flytte hjem igjen i fremtiden.

Sjallabais folkens, se opp for videoer i fremtiden med heftige utsnitt og spennende redigering. I mellomtiden kos dere med fotoer tatt i tide og utide. Ja forresten, min journalistiske hundenese tok meg inn til et park hvor dem forsøker å bevare det som vil drepe oss. Noen bilder derifra, så vi har faktisk noen nærkontakter med dinosauruser. Og hoppetusser, bedre kjent som kenguruer. Sist men ikke minst, døsige og snille koalar. Nå legger jeg meg. Nå.

PS. Kan noen starte facebookgruppen "Australsk majones på glass til Norge nå"?