Eksepsjonelle omstendigheter og Led Zeppelin

Solen er forlatt til fordel for hutrende kulde og korte dager. Bloggen har fått noen måneder med hvile, fordi jeg tror den trengte litt tid på seg. Litt tid for å finne ut hva jeg ville med den, og hvor jeg ville hen selv. Det å ha hatt denne bloggen, har gjort meg veldig godt, fordi det er viktig å kunne ytre meg om ting, selv om det skulle være aldri så lite politisk korrekt.

Etter hvert som tiden har gått, har jeg lært mange ting om meg selv. En av de tingene er at jeg tørr stikke hodet frem, selv om det er fare for at det blir kuttet av. Ikke alltid gir mine ord like sterk mening. Noen ganger er det en tanke som ikke har fått nok tid i mellom ørene før den gikk ut munnen, andre ganger er det kanskje riktig budskap, men ikke godt nok pakket inn for dem som måtte ha ønske om litt mykere tone.

Mine meninger og kommentarer vil alltid ha en god virkning; det gir andre muligheten til å tenke igjennom deres egne synspunkter. For det kan ofte være enkelt å følge flokken, og bare mene overfladiske positive ting - kanskje spesiellt det som er vanskelig å mene noe om.

Jeg har fått merke at hodet kan definitivt bli kappet av. I min tro var det slik at kun noen få nære venner og familie leste min blogg. Det var ikke innenfor min fantasi at noen ville sitte å lese igjennom lange og dype kommentarer om noe. Jeg trodde mere bloggen var enkel underholdning for de fleste, noe man svippet innom på ti-femten sekunder, og at min dermed ble for tung kost for dem fleste. Slik er det altså ikke.

Opptil flere vennskap har blitt satt på prøve. Mange underlige mail, meldinger og kommentarer har det blitt. En god del av mine venner har vært sinte på meg, og syntes jeg tråkker dem på tærne. Jeg har stått måpende tilbake å se på dette, nesten i tredjeperson som et spøkelse.

Men så slår det meg; jeg har aldri snakket om noen, jeg har snakket om menneskene i fra Bodø, Trondheim eller Australia. Dem som blir sinte, er dem som føler seg truffet av min harde kost. Dem som har kjeftet meg huden full, dem som har kallt meg idiot, eller dem som har tvilt på om de ville ta kontakt med meg etter det. Dem har det til felles av dem ikke kunne blåse av det, og tenke "han snakker nok om noen andre".

Men jeg tåler det! Som mine venner er det en ting dere fortjener mer enn noe annet av meg - sannheten. Det er riktignok min sannhet, men det er den eneste sannheten jeg kan gi dere. Og om jeg ser dere i øynene og ikke er ærlig, så fortjener jeg ikke deres vennskap. Jeg setter det å kunne stole på andre høyere enn noe annet. Det ønsket har jeg også om meg selv.

Tross alt er dette en blogg. Den må ikke leses, og om dere leser den, velger dere selv hvordan dere vil lese det. Vil dere tenke at jeg er en tosk? Vil dere tenke to ganger på noe, for å være sikre i deres sak? Eller vil dere kanskje til og med åpne øynene for nye verdner? Det er deres valg.

Til dem jeg har tråkket mest på tærne, nemelig Bodøfolk, nå gjør jeg det atter igjen. Dere har blitt sure over hva jeg har sagt før, derfor vil jeg nå starte dette med å si at jeg digger dere. Dere er verdens hærligste folkeslag, og om jeg måtte velge blandt alle, ville jeg valgt Bodø. Men dere er sære og rare, og kan bli langt bedre på veldig mange ting.

Jeg har før skrevet om penger. Penger gir ikke lykke, selv om det gir deg noen muligheter. Penger blir ofte en kompensasjon, kall det en ferie eller en flukt i fra hverdagen. Det å hate jobben sin er det nok få som gjør. Men hvor mange ønsker å bruke åtte timer daglig - hvilket betyr mesteparten av livet sitt - på den jobben man har. For dem fleste er dette en nødvendighet, men hvorfor er det en nødvendighet?

Har noen da dyr bolig, dyr bil, dyr scooter, dyr båt .. og kanskje alt samtidig - så har man skapt et stort behov for inntekt, og man har ikke muligheten til å slutte i jobben sin og studere til det man kanskje har lyst til å bli. Har man skaffet seg kone og barn er det enda vanskeligere. Jeg kjenner mange lastebilsjåfører ... men hvor mange av dem tror jeg drømmer om å sitte ensom bak rattet fem dager i uken? De færreste. Men de gjør det beste ut av virkeligheten; regninger som må betales og stuidene dem ikke gikk.

Jeg er ikke misunnelig på dem som har mye, selv om jeg godt kunne ha tenkt meg å ha mange av de tingene selv. Men det ble ofret for å ta en utdannelse, fordi jeg kunne fint fortsatt å kjøre lastebil med feite månedslønner, men jeg valgte det bort. Det var et tøft valg, fordi det er ikke så mange på 28 som har baller til å leie ut boligen sin, selge det meste dem har, bare for å jakte ned en drøm. Jeg gjorde det. Hvorfor gjør ikke -du- det? Fordi vi har alle en drøm. Og dersom vi bare lever ett liv?

For tiden er jeg litt out of place hjemme i Bodø. Vennene mine her digger jeg, men dem tjener 30-40.000 i måneden, mens studielånet mitt er på 6600 kr - og da skal jeg betale husleie og mat attpåtil - og ikke minst kostbart kamerautstyr. Det betyr at dem har muligheten til å ha et skyhøyt forbruk forhold til hva jeg har. Men da lurer jeg på noe ......... hvorfor er ikke dem mange ganger mere lykkelig enn meg?

En kompis har sagt til meg "noe skal man bruke pengene på". Men er det på kompensasjoner? Hvorfor eie så mye og spandere i baren, når du i stede kunne ha gjort noe du elsket å gjøre - og jobbet mindre? Noen følger jo drømmer om å reise. Flott, det er en praktfull investering syntes jeg.

Menneskene rundt meg blir ikke mindre eller mere verdt ut i fra livet dem lever, jeg dømmer dem kun etter hvordan dem er mot meg. Men jeg skulle ønket dem fikk maks ut av livet sitt - at dem fikk tørre alle tingene dem ikke turte. Om jeg fikk oppfyllt ett ønske for alle mine venner måtte det være; at dem angrer på så lite som mulig ved sin død. Jeg hørte bestemoren til en kompis av meg si det når jeg var liten:

"jeg angrer ikke på det jeg har gjort... jeg angrer på det jeg ikke har gjort."

Dere kan dog tenke at dette blir ett av de siste innleggene på denne bloggen. Det blir kanskje en ny, men denne bloggen ønsker jeg skal bli innenfor rammene av historien rundt Trondheim-Townsville-Trondheim, og omstendighetene rundt valgene mine.

Til alle dem som ønsker å studere i Australia kunne jeg ha sagt ikke gjør det. Og det burde jeg kanskje gjøre, siden solbrune nordmenn ligger på stranden i ly av en palme og roper "kom nå, det er hærlig temperatur". Men alt jeg skal si er tenk dere godt om.

Dere reiser til en plass og et universitet dere mest sannsynelig ikke har besøkt. Dere snakker med personell som er trent for å få dere inn på skolen, fordi utenlandsstudenter ved Australske skoler utløser støtteordninger for skolen. Dere snakker med studenter som studerer der selv. Dem som sluttet vil dere aldri høre noe om, og husk at dem som studerer der nå, dem vil neppe si noe negativt om den utdannelsen dem skal forsøke å få seg jobb med.

Det du trenger å vite først er at i Australia begynner dem ved universitetene når dem er 17 år gamle. Det blir som videregående skole i Norge, og hvor seriøse var de fleste på videregående? Da kan dere si at dere kan kjøre deres eget løp, men det blir særdeles vanskelig når læreplan og undervisningsstoffet er tilpasset et lavere nivå. Nå gjelder dette nok ikke alle typer studier, men det bør en forsikre seg om før man kjøper billett til andre siden av kloden. Og hvorfor skal man gå på skolen for å kjøre sitt eget løp? Det kan man gjøre andre plasser, uten at du bygger på studielånet ditt med 150.000 kr i året. Det blir en dyr "tan" det.

Jeg hater James Cook University og jeg hater Townsville! Det er min personlige mening. Det var fint å komme dit, samtidig er man jo positiv intill det ikke lar seg gjøre mere. Er det en ting jeg har lært i livet, så er det at en sak har to sider. Alt har noe positivt med seg, og noe negativt ved seg. Er du sammen med en pornostjerne er hun dyktig i senga, men samtidig er det jo en grunn til det! (nok en spissformulering)

Ja, folkene der er hyggelige og bedagelige - og ikke minst muntre og trivelige. Men du skal lete lenge etter et mere arbeidssky og daft samfunn. Det er en grunn til at stressnivået er i bånn, det er fordi dem ikke ser alvorlig på noen ting som helst. Bussene kan komme ti minutter for tidlig, eller to timer for sent. Bussjåføren kan fint finne på å stoppe midt på ruten for å prate i mobiltelefonen. Butikkene stenger tidlig som fy, og ærlig talt - 170.000 innbyggere er veldig lite alle andre plasser enn i Norge.

Alt dette smitter over på menneskene - og dermed også utdanningen. Alt det formelle er utrolig strengt, og det er strenge retningslinjer på universitetet om hva som skal leveres nårtid. Dermed jobbet jeg hardt for å nå fristene, mens resten av klassen daffet etter og leverte for sent - helt uten konsekvenser.

Konklusjonen min er at Ausrtralia er som syden. Du drar til syden for å slappe av, ikke for å lære eller arbeide. Du drar for å se nye kulturer, ikke for å knytte kontakter. Verdien av å ha kontakter i Australia er utrolig lavt kontra andre land. Det er langt borte, med lavt nivå. Nårtid sist, sett bort fra Assange, oppnådde i grunn noen i fra Australia noe?

Det intrykket som nå er etset inn best, er ikke noe av det som er nevnt over. Nei, det er hvordan JCU og Australia tok i mot oss med åpne armer, men i det vi tvile på vår avgjørelse, lukket alle tilbud seg. Meglere ble vanskelige, og leverandørene av alle tjenester ble langt mindre hyggelige

Lånekassen krever sin dokumentasjon etter oppholdet - og det er nettopp her det virkelig svir. Skolen besvarte ingen av henvendelsene våre etter endt studier, det virket rett og slett som om dem ignorerte oss. Først da jeg dro en hvit løgn, og sa at Norge er et lite land, og Lånekassen ville vurdere å kansellere dem som studiested om dem ikke gav ut opplysninger - først da svarte dem! Og det var etter circa to måneder og flere henvendelser.

Lene brukte GoStudy til å få assistanse rundt valget av skole, og dem må fraskrives mye av ansvaret. Det hadde ikke vært noen fotostudenter før oss på denne skolen, og skolens rykte var veldig bra (topp 5% i verden). Dem har faktisk forsøkt å hjelpe Lene i ettertid, men også her har skolen vist sin sanne side. Et eksempel var at skolen heved ett av problemene var at vi sluttet etter cencus date (om man slutter før, trenger man ikke betale skolepengene i sin helhet), samtidig som vi hadde fått bekrefelser på at dette ikke var tilfelle. Dem løy tvers igjennom om hva som hadde blitt sagt, og hvorfor vi sluttet.

For å oppklare hvorfor vi var misfornøyde med James Cook University, skal jeg i bunnen av dette innlegget legge brevet som vi sendte til skolen, hvor vi søkte om fritak for studieavgiften grunnet exceptional circumstances.

Det var mye JCU ødela for meg. Dem tok mine hardt opptjente sparepenger. Dem påførte meg ytterligere studiegjeld. Jeg mistet et familiemedlem mens jeg var der, og det plager meg enda at jeg ikke fikk dratt i begravelsen. Jeg mistet selvrespekten og sikkerheten på mine egne valg. Jeg lot meg lure og bedra av hva som kun kan beskrives som selgere for universitetet - og til min dumhet tenkte jeg aldri på hvorfor både studenter og lærere ofte fremhevet klima over studier.

Spør deg selv; ville du studert dette på denne plassen om det var i Alta? Da ville det vært ditt faglig rette valg. Resten er triveselsfaktorer - og kan bli en stor opplevelse - men det er ikke faget ditt.

Den største krisen ble heldigvis unngått. Jeg slapp å vente ett år for å gjenoppta studiene mine i Norge. Etter mange telefoner over havet til Norge og NKF, fikk jeg studieplassen min tilbake, og det er alldeles hærlig å være tilbake i Trondheim og ved NKF. Jeg har tidligere vært negativt til NKF, og det er mye fordi mye vil ha mer. Jeg forventer mye av meg selv (kanskje for mye), og ofte forventer jeg for mye av andre. I dette tilfellet NKF.

Til dem som måtte lure; jeg er en flink fotostudent, og mener ikke godt om NKF bare fordi jeg selv holder lavt nivå. NKF vant i 2009 årets student under landskonkurransen (Henrik Heliaz), foran Fotofagskolen som (for) mange anser å være det beste alternativet. Begge skolene er gode, men virker å være forskjellige orienterte, hvor fotofagskolen er mere selvrealiserende, mens NKF er mere yrkesrettet - etter hva jeg selv ser.

NKF er en utrolig bra fotoskole med mye godt stoff. Det krever disiplin for å arbeide nok på egen hånd til å lykkes, men i motsetning til JCU, får man ved NKF utfordringer både i oppgaver og undervisning. Man kan løse dette lett, men dersom man tar det seriøst, løser man ikke bare oppgaver - man bygger en portfolie - og det er den som gir deg arbeide, og ikke karakteren på arket.

Men når det er sagt; JCU har gjort det utfordrende å være NKF student. Siden JCU ikke har frigjort de rette papirene, har jeg vært nødt til å jobbe mye ved siden av skolen, siden jeg enda ikke har fått utbetalt studielånet. Det har mildt sagt vært tungt, og foto er et mentalt og kreativt krevende fag. Man skal ikke gjennomføre handling, man skal skape noe. Og når man skaper noe, trenger man tid til å tenke kreativt, planlegge og gjøre research.

Mange av mine dager i høst har bestått av å stå opp til skolen klokken 7, være på skolen til ettermiddagen, dra hjem å spise, for så å jobbe igjen i fra 19 om kvelden til 3 på natten - for så å dra på skolen neste morgen igjen. Samtidig må man finne roen til å tenke klart og kreativt - og ikke minst godt! Karakteren avhenger jo av det.

Jeg kan ikke få takket NKF nok for at den tilrettela den første måneden for meg, og jeg fikk fjernundervisning i Australia og underveis på reisen hjem. Jeg fikk løst oppgaven underveis og jeg fikk levere via nett. Samtidig hjalp det masse å ha Lene sammen med meg, som hadde gjennomgått denne undervisningen før. Men det å komme sent til Trondheim har hatt sine konsekvenser; det var ingen bolig å oppdrive.

Prisen jeg har måttet betale har vært at jeg har bodd litt på sofa, litt på Lillehammer og mest på vandrehjem. Første november ble jeg også lurt inn i en leilighet som var voldsomt plaget av mugg overalt - man kunne godt lukte det. Ingen brannvarslere. Det var oppvaskmaskin på badet! Det var ikke elnett nok til å håndtere at alle hadde varme på rommene sine samtidig. Man kunne ikke vaske klær mens varmen var på - noe som var greit fordi det luktet surt av vaskemaskinen.

Men ting er på tur oppover. Jeg har fått ny leilighet som står å venter på meg i Trondheim, og jeg har jobbet utrolig sinnsykt hardt med skolen for å ta igjen det jeg mistet med å være i Australia og ved å bo dårlig og jobbe mye. Etter lite søvn den siste tiden har jeg nå tatt juleferie med god samvittighet, og kan roe helt ned. Kun litt enkel redigering av bilder står på plakaten, og det er min første ferie siden julen for ett år siden. HÆRLIG!

En god ting kom det ut av reisen til Australia. Returbilletten til Norge var dyr, men vi fant ut at om vi delte opp billettene og reiste mange små strekninger, kunne vi oppleve mere og slappe av underveis. Vi brukte to uker til sammen på Fiji og i USA (LA, SF og NY) - og med overnatting og lommepenger ble det kun 3500 kr dyrere enn direktebilletten hjem - selv om vi hadde cabriolet leiebil og overnattet i monterey.

Jeg har en plan om å skrive et reisebrev ut av bilder og notater fra denne turen, og tenke at det kan få være avslutningen på bloggen - når jeg en gang er ferdig.

Til slutt følger brevet som lovet. God jul og godt nytt år :)

"Att: Director of student services 24/8-2010
Regarding: Raymond Engmark & Lene Kristine Torgersen


Withdrawing from JCU with exceptional circumstances

In the following letter we will bring to your attention the exceptional circumstances which led to our decision to withdraw from our studies at James Cook University one month into our degree. We will argue that we were led to believe that the product we purchased were of superior quality, when it in fact is an unrewarding and unchallenging degree. Further we will comment on how the expectation given to us by Clive Hutchison and other staff members have seriously failed to be met, caused by either the lack of information or the quality of the information.

When Clive Hutchison visited Norway in 2009 we both had extensive talks and presentations with him. We were presented with the promise of a school with top end equipment, challenging courses and high skilled teachers. This made it possible for us to make great investments, leaving behind our valuables and lives in Norway, and moving around the world to attend what we were led to believe were our best opportunity to make international careers as photographers. We chose this university because it would be our best opportunity to develop our photographic skills.

Raymond started his studies 30th of June, with Lene arriving in Townsville just days after, and we both soon started to develop disturbing gut feeling towards the quality of the bachelor degree. Photography was to our amazement a much smaller part of the degree than expected, with young students lacking engagement. In study period two we both enrolled in NM3202 which is a third year subject in the digital imaging major. We were stunned by the fact that our fellow students requested repetition on basic camera and light techniques; techniques which we learned within our first semester at Norges Kreative Fagskole in Norway. This gives peer assessment little or no credibility.

We also feel confused that the lecturers at James Cook University seems to have direct opposite perception on what skills are required as a photographer compared to what Norges Kreative Fagskole teaches. This shows in the content of the lectures and what path we are told is the professional one, compared to what seems to be the realistic approach towards building a career as a professional photographer on an international level.

The concerning low level of skills of our fellow students becomes an obstacle to our education, since the lectures easily declines to their level, leaving us with very little or no new wisdom. Feedback on pictures taken of the Norwegian student group is also a matter of concern. Our fellow students seems to be nothing short of amazed about even practice pictures, leaving us with no constructive critique necessary for further development as a photographer. In our opinion a graduate from JCU would in fact struggle to achieve good grades in the first year of the Diploma of Photography course at NKF in Norway.

We are also doing a double major, with the other major being Digital Media. Considering the fact that we have no previous experience with this branch of education and the fact that we are attending second year subjects, we have still produced very good results in these subjects. This led to our suspicion that also these subjects were struggling with the same problems as photography, but that we failed to see it as we are unexperienced in these subjects. We therefore approached students of other nationalities to enquire about their opinion of the subjects, only making us more concerned.

Further Raymond have completed NM2202 Photojournalism with outstanding results, even this is both his first subject at JCU, and it was performed during a period where a lot of energy went into settling down in Townsville. This is also considered to be Raymond weakest set of skills in photography. Our evaluation of this grade also gives us concern towards the quality of the major in digital imaging, and if this will in fact be a degree without value combined with a portfolio upon the completion of the New Media Arts degree.

We have approached other international students to enquire about what their perception are of the quality of the JCU education. Also here our concern grows as their response is that the main attractions are living in Australia with a relaxing lifestyle and the warm weather. They also express that they consider their education to be relaxed and finishing their bachelors requires little effort. We feel rather let down since we considered JCU to be a serious institution of education, and the fact that this led to us moving to Australia.

Trying to find a solution to our concerns, we called a meeting with Ryan Daniel and Adam Brown to see if there might be an explanation to our situation, and to seek help and advice. Even though there are lot of explanations we still feel that our problem is still not understood, and that they are more concerned with selling the school as a product, rather than discussing solutions. For example we were presented with a type of photographers which would not fit in the JCU programme, with us explaining that this is the path most NKF students choose, their attitude towards that changed. Statements like this are a strong reminder on to how the school was presented to us in 2009, and how our expectations could be so high up front. This meeting only confirmed our suspicion and makes our decision to withdraw from JCU more natural.

Early we were made aware of what the “Census date” was, and on what was the latest date we needed to withdraw from our studies not to face economic penalty. Even though we early had concerns about the quality of the programme, we decided to wait until we were closer to census date, where we could make a more informed decision towards our stay. Just before census date, the situation of a fellow international student was brought to our concern. He had been made aware of the fact that he would still be liable for 50% of the tuition fee, even if he were to withdraw before census date. We were very agitated as we felt this student had been treaded unfair by the school, since he were of a different nationality, and the whole group of Norwegian students, which all have read their conditions, had no knowledge that this was a possibility. We all agreed that no fees were to be paid if he withdrew before census date. As we were considering that option, our concern grew, and we had to investigate this document in group, and to dissect every word. Even then we could not conclude what the text meant, and we all agreed that this document for foreign students contained English which not were very understandable. Only upon withdrawing from JCU we were explained the meaning of these words, and the international centre seemed to understand that we had difficulties understanding the text. We feel that it is also necessary to take into consideration the time and place where the documents were signed.

It seems extremely unfair that this only applies for international students, which have little or no possibility to investigate the quality of the institution they are to attend up front. Also the international students make big sacrifices and investments to travel great distances to attend to what they believe to be the best possible education. Raymond had to sacrifice his education for the Diploma in Photography, which he might not get the opportunity to re-attend in the future since this is subject to availability, which means someone have to leave after first year for a place to open up. Lene had several offers from different universities both in Europe and Australia which she chose to turn down based on the expectations given to her of the promises made by JCU. This were only enhanced by the fact that she was awarded less credit at JCU compared to other institutions, implying that the quality of JCU would be greater than what was offered at the Diploma of Photography and the competing universities.

We conclude that we had to make severe changes to our lives and invest a great amount of money to make it possible for us to attend JCU. We consider it to be a somewhat unfair and almost impossible situation to once again move our lives to another country. Once again we are forced to invest great sums of money, and also leaving us with no options when returning to Norway. Our total expenses upon arriving in Norway will be the same amount as the tuition fee for this semester. This is an expense that might not be covered by our financial sponsor, leaving us only with a great debt to remember JCU by. We would feel agitated if JCU were to claim a fee for making false promises.

We feel that the school was not presented to us as an institution, but somewhat sold as a product. The promises made about the variety of the equipment and the quality of the education was presented as a much prettier picture than what was the truth. We are very disappointed on the outcome of what was supposed to be an important step in our education and careers.

We certainly aim high and are determined to become successful photographers on an international level. This requires hard work serious commitment. To harvest this success you have to obtain an education of the highest quality, and we invested our time wisely doing our best. Feedback from the lecturers states that we are renowned to be very serious students performing at a high level. Unfortunately we feel that JCU is not the institution that can lead us up the latter to the level that we require from ourselves.

Raymond Engmark & Lene Kristine Torgersen"