Det e over, alle fittesleikera stikk hjem å lægg sæ

Det hær kan vær begynnelsen på slutten. I allefall e det slutten på nåkka, og derfor velg æ å gå tilbake til min dialekt. Sånn sia kanskje bloggen fremover ikke blir så forferdelig relevant. Kanskje blir den nedlagt også. Fordi eventyret i Australia e over.

Sia æ har vært litt diffus på Facebook i det siste, e det nok mange som lura på ka det egentlig e som foregår. I korte trekk, så har æ bestemt mæ for å pakk ned sakan å forlat Australia, anntageligvis førr evig og alltid. Men kom å sett dæ på fanget mitt, så skal æ fortell dæ en historie.

Egentlig har ikke allverden forandra sæ sia sist, det har bare blitt litt meire klart. Æ vil bare start med å si at alle de gode tingan æ har sagt om Australia, Townsville og JCU ikke har forandra sæ veldig mye, det e bare enkelte ting som har gått opp førr mæ.

Helt sia starten av studian hadde æ egentlig feelingen av at nivået her nede va nokså lavt, men æ slo mæ til ro med at det kunne vær veldig tilfeldig, og at det reelle nivået nok kom beire til syne etterhvert. Og det gjort det, men det nivået va veldig lite å skryt av. De beste avgangselevan (de som får bachelorgrad og ska ut å jobb) hadde nok ikke klart å få nå særlig god karakter etter første året på NKF i Norge.

Vi snakka om at samtlige studenta aldri hadde brukt blits på location, om at det i tredje klasse måtte læres om bruk av lysmåler i kamera etc. Vi i fra Norge bare satt dær å måpa. De andre henta sæ litt inn, mens æ og Lene blei bare totalt satt ut.

Æ trur - og æ håpa æ ikke tråkka nån andre på tærne - at vi hadde meire forventninga til skola enn ka dem hadde. I allefall når det gjaldt fotodeln av studian. Og når æ e så ærlig å kan innrøm en av mine livs største tabba, så må æ kan ærlig si at æ lite tanken på å bo godt, billig og varmt i 2 år, men det va slettes ikke avgjøranes.

Æ ville ha ei skole som æ ville ha gått på om den så lå i Hammerfest. Og det har æ absolutt ikke fått. Min prioritet va å lær foto, også skulle det vær en del andre ting som va fint underveis. Sol og sommer skulle vær ramma rundt det heile som gjor heile opplevelsen min så fin.

Etter æ bestemte mæ for å dra har mitt perspektiv på Australia endra sæ litt. Ok, la oss trekk i fra litt fordi æ e i fær-modus og at det påvirka mine syn om byen. Men f.eks i de siste dagan har æ lagt merke til kor utruli død byen e. Det e milevis av lys og butikka og boliga. Men ingen folk. Folk legg sæ visst etter barne-tv.

Men det som i grove trekk har vært den store forskjellen har vært kordan folk har vært når æ skulle inn i sparegrisen, kontra når æ skulle ut av den. Utleiefirmaet for leiligheta, ikke særlig hjelpsom. Skola vurder å send oss ei regning på halv semesteravgift fordi de har lura inn nå tekst med små skrift som ingen av oss i fra Norge hadde fått med oss. Vips så kan det bety 22.000 kr. Men det kan bekk begge veian. Men det e litt ufint syntes æ, fordi det gjaldt bare for internasjonale studenta, altså de som ikke kunne sjekk ut forholdan på forhånd. Tross alt, med reise og depositum og innkjøp av ting til leiligheta, så regna vi vel med å ha gått 80.000 i minus til sammen for to måna her allerede.

Men la det vær sagt; det er verdt det - på en måte. Vi har lært utruli mye, og fått sett et spennanes, men kanskje litt monotont land. Folk e hyggelig og vi har i grunn fått vært igjennom heile prosessen med å etabler sæ i et nytt land. Men mest av alt e det verdt det fordi vi slipp utgifta med å gå her i fleire år. Vi ville rett og slett ikke blitt nå særlig mye bedre fotografa ut av det. Riktignok ville vi lært en del andre ting. Men fotografa? Mmmmmnei, ikke nå meire enn ka vi hadde tvinga oss sjøl til - og det kan vi jo gjør hjemme også.

Men missforstå mæ rett! Townsville kan vær hærlig, det bare irriter mæ at vi ikke fikk en meire ærlig beskrivelse av studian. At det va bare 25% av studiet som va fotografi (vi visste det va delt opp, men ikke så mye), og når Australiæneran bynn på universitet, så e dem bare 17 år gammel - og går ut når dem e 19-20. Æ huska jo sjøl, æ va ikke mye seriøs når æ va 18 år gammel, da ga æ jo helvete i alt, og forsto ikke mye av verden, det e nu bra sikkert. Fotografan her nede blir nok utdanna til å konkurrer i den litt sovnige byen som de bor i. Og her e ikke forholdan så ille. Og det skal ikke så mye til for å få doktorgrad heller vil æ tru.

Ærlig talt dog; vil du ha en bachelorgrad kor innholdet ikke e det viktigste, men opplevelsen rundt e viktig, og du vil kunne bestå uten så mye stress? Vel, det e det vi har fått inntrykk uttav etter å ha snakka med masse forskjellige studenta den siste uka. Så det e ingen problem å studer her dersom du på forhånd e innstillt på å vær her uten å utvikkel dæ enormt faglig, men at du vil ha et år eller to med en slags ferie i sola - kor alt e billig!

Avgjørelsen min kan kanskje høres overfladisk ut, men den e nokså kalkulert. Æ har tenkt på ka vi gikk glipp av for å gå her, og pengan innvolvert og at vi begge har mål om å nå veldig langt. Æ føl æ må utnytt ting til maks, og uansett ka du mein, så trur æ de fleste vil vær enig i at det nok finnes skola kor man blir veldig mye bedre fotografa. F.eks. NKF for å vær helt ærlig.

Det som gjenstår nu e egentlig å bli kvitt alt. Leilighet, bil, internett, strøm, grill, TV etc. Det e et helvetes liv. Men heldigvis ser det ut til å gå bærre fint. Men vi bestemte oss for å si opp skola i går, og allerede den 2 September reis vi heimover.

Æ e jævlig trist. Og stolthelta mi har knekt både ryggen og nakken. Fire plassa! Nu blir det ingen liv her nede med jentan og det e ganske surt. Og alle planan mine for de neste to åran må æ bare trykk cancel på. Og på mange måta det æ hadde planlagt etter det også. It sucks, og æ e litt sur for det.

Den eineste gode nyheta e hjemreisen. Vi vrir ut de siste sparepengan vårres, og fiksa oss en liten ferie. Det vil si, vi hadde allerde kjøpt flybilletta heim til jul, og fikk endra dem, så det betyr at Fiji og USA ennu står på plakaten. Men det blir en backpackertur med kamera, og kanskje vi bruka tia på å skriv en reisehistorie, sånn at vi kan tjen litt penga på det?

Det va forresten et frekkt Fijiansk fetthøll som prøvde å tapp mæ for penga når æ skulle endre flybillettan, og det va samme dagen som æ fikk nyheta om at depositumet på leiligheta va tapt, og at skola har 22.000 fingra i lomma mi! Så stakkars jenta fikk hør en sint nordlæning. Det endte med at ho spurte ka æ va interessert i å betal. That's more like it.

Vi fær som sagr 2. september til Fiji. Blir der i ei uke, før vi reis videre til Los Angeles den 9ende, og kommer frem 10 tima før, den 9ende. Datolinja e tøff. Vi har bare bestillt dit via Brisbane, så kor lenge vi blir i USA e usikkert. Vi landa i LA og har tenkt til å kjør Highway One (kystveien i California) opp til San Francisco. Ca 80 mil, men vi tenkte å ta en fotosafari også der, så det blir nok rolig fart oppover. Vi fant også et bilutleieselskap som leide ut Cab'a til en billig penga. Så why not. Så e plan fly derifra til New York, en svipptur innom der, også fly heim til Norge. Og alt blir billigere enn å fly direkte herifra å heim. Sprøtt!

Når æ kommer heim e det ikke godt å si ka som skjer. Æ har tanka om å bynn på NKF igjen nu i høst, men kommer heim 3 uka førr seint til skolestart. Æ gjor mæ ganske uvenn med folkan der for å få den karakteren æ hadde krav på, så det kan vær at det spella inn. Jantelov, kom til meg? Ja saken e nemelig den at de plutselig ikke har plass, tross at 6 stykka har slutta, og ingen nye har begynt. Æ syntes det e surt og rart. Vi får se, æ skal nu prøv å sett himmel og jord i begevelse førr å få det tell.

Æ skal nu oppdater denne bloggen frem til æ e ferdig med hjemreisen, så det blir nu litt meire spennanes. Etter det veit æ ikke. Det skulle vær en blogg om det vidunderlige livet i Australia, men sånn blei det ikke helt. Men æ tenker at man sikkert får andre fine opplevelsa i bytte, funka dårlig med pose og sekk. Som æ fikk erfar.

Hodet e nu heva, for æ har tenkt grundig igjennom det her, å gjort det som æ trur end opp med å gjør mæ mest lykkelig. Og selv om det kosta skjorta, så va det en fin feil dette. På en måte.

Forresten, så lura æ på om det egentlig e noen som les bloggen min? Hm? Vanskelig å vit.

Snakkes på Fiji folken! :)