Eksepsjonelle omstendigheter og Led Zeppelin

Solen er forlatt til fordel for hutrende kulde og korte dager. Bloggen har fått noen måneder med hvile, fordi jeg tror den trengte litt tid på seg. Litt tid for å finne ut hva jeg ville med den, og hvor jeg ville hen selv. Det å ha hatt denne bloggen, har gjort meg veldig godt, fordi det er viktig å kunne ytre meg om ting, selv om det skulle være aldri så lite politisk korrekt.

Etter hvert som tiden har gått, har jeg lært mange ting om meg selv. En av de tingene er at jeg tørr stikke hodet frem, selv om det er fare for at det blir kuttet av. Ikke alltid gir mine ord like sterk mening. Noen ganger er det en tanke som ikke har fått nok tid i mellom ørene før den gikk ut munnen, andre ganger er det kanskje riktig budskap, men ikke godt nok pakket inn for dem som måtte ha ønske om litt mykere tone.

Mine meninger og kommentarer vil alltid ha en god virkning; det gir andre muligheten til å tenke igjennom deres egne synspunkter. For det kan ofte være enkelt å følge flokken, og bare mene overfladiske positive ting - kanskje spesiellt det som er vanskelig å mene noe om.

Jeg har fått merke at hodet kan definitivt bli kappet av. I min tro var det slik at kun noen få nære venner og familie leste min blogg. Det var ikke innenfor min fantasi at noen ville sitte å lese igjennom lange og dype kommentarer om noe. Jeg trodde mere bloggen var enkel underholdning for de fleste, noe man svippet innom på ti-femten sekunder, og at min dermed ble for tung kost for dem fleste. Slik er det altså ikke.

Opptil flere vennskap har blitt satt på prøve. Mange underlige mail, meldinger og kommentarer har det blitt. En god del av mine venner har vært sinte på meg, og syntes jeg tråkker dem på tærne. Jeg har stått måpende tilbake å se på dette, nesten i tredjeperson som et spøkelse.

Men så slår det meg; jeg har aldri snakket om noen, jeg har snakket om menneskene i fra Bodø, Trondheim eller Australia. Dem som blir sinte, er dem som føler seg truffet av min harde kost. Dem som har kjeftet meg huden full, dem som har kallt meg idiot, eller dem som har tvilt på om de ville ta kontakt med meg etter det. Dem har det til felles av dem ikke kunne blåse av det, og tenke "han snakker nok om noen andre".

Men jeg tåler det! Som mine venner er det en ting dere fortjener mer enn noe annet av meg - sannheten. Det er riktignok min sannhet, men det er den eneste sannheten jeg kan gi dere. Og om jeg ser dere i øynene og ikke er ærlig, så fortjener jeg ikke deres vennskap. Jeg setter det å kunne stole på andre høyere enn noe annet. Det ønsket har jeg også om meg selv.

Tross alt er dette en blogg. Den må ikke leses, og om dere leser den, velger dere selv hvordan dere vil lese det. Vil dere tenke at jeg er en tosk? Vil dere tenke to ganger på noe, for å være sikre i deres sak? Eller vil dere kanskje til og med åpne øynene for nye verdner? Det er deres valg.

Til dem jeg har tråkket mest på tærne, nemelig Bodøfolk, nå gjør jeg det atter igjen. Dere har blitt sure over hva jeg har sagt før, derfor vil jeg nå starte dette med å si at jeg digger dere. Dere er verdens hærligste folkeslag, og om jeg måtte velge blandt alle, ville jeg valgt Bodø. Men dere er sære og rare, og kan bli langt bedre på veldig mange ting.

Jeg har før skrevet om penger. Penger gir ikke lykke, selv om det gir deg noen muligheter. Penger blir ofte en kompensasjon, kall det en ferie eller en flukt i fra hverdagen. Det å hate jobben sin er det nok få som gjør. Men hvor mange ønsker å bruke åtte timer daglig - hvilket betyr mesteparten av livet sitt - på den jobben man har. For dem fleste er dette en nødvendighet, men hvorfor er det en nødvendighet?

Har noen da dyr bolig, dyr bil, dyr scooter, dyr båt .. og kanskje alt samtidig - så har man skapt et stort behov for inntekt, og man har ikke muligheten til å slutte i jobben sin og studere til det man kanskje har lyst til å bli. Har man skaffet seg kone og barn er det enda vanskeligere. Jeg kjenner mange lastebilsjåfører ... men hvor mange av dem tror jeg drømmer om å sitte ensom bak rattet fem dager i uken? De færreste. Men de gjør det beste ut av virkeligheten; regninger som må betales og stuidene dem ikke gikk.

Jeg er ikke misunnelig på dem som har mye, selv om jeg godt kunne ha tenkt meg å ha mange av de tingene selv. Men det ble ofret for å ta en utdannelse, fordi jeg kunne fint fortsatt å kjøre lastebil med feite månedslønner, men jeg valgte det bort. Det var et tøft valg, fordi det er ikke så mange på 28 som har baller til å leie ut boligen sin, selge det meste dem har, bare for å jakte ned en drøm. Jeg gjorde det. Hvorfor gjør ikke -du- det? Fordi vi har alle en drøm. Og dersom vi bare lever ett liv?

For tiden er jeg litt out of place hjemme i Bodø. Vennene mine her digger jeg, men dem tjener 30-40.000 i måneden, mens studielånet mitt er på 6600 kr - og da skal jeg betale husleie og mat attpåtil - og ikke minst kostbart kamerautstyr. Det betyr at dem har muligheten til å ha et skyhøyt forbruk forhold til hva jeg har. Men da lurer jeg på noe ......... hvorfor er ikke dem mange ganger mere lykkelig enn meg?

En kompis har sagt til meg "noe skal man bruke pengene på". Men er det på kompensasjoner? Hvorfor eie så mye og spandere i baren, når du i stede kunne ha gjort noe du elsket å gjøre - og jobbet mindre? Noen følger jo drømmer om å reise. Flott, det er en praktfull investering syntes jeg.

Menneskene rundt meg blir ikke mindre eller mere verdt ut i fra livet dem lever, jeg dømmer dem kun etter hvordan dem er mot meg. Men jeg skulle ønket dem fikk maks ut av livet sitt - at dem fikk tørre alle tingene dem ikke turte. Om jeg fikk oppfyllt ett ønske for alle mine venner måtte det være; at dem angrer på så lite som mulig ved sin død. Jeg hørte bestemoren til en kompis av meg si det når jeg var liten:

"jeg angrer ikke på det jeg har gjort... jeg angrer på det jeg ikke har gjort."

Dere kan dog tenke at dette blir ett av de siste innleggene på denne bloggen. Det blir kanskje en ny, men denne bloggen ønsker jeg skal bli innenfor rammene av historien rundt Trondheim-Townsville-Trondheim, og omstendighetene rundt valgene mine.

Til alle dem som ønsker å studere i Australia kunne jeg ha sagt ikke gjør det. Og det burde jeg kanskje gjøre, siden solbrune nordmenn ligger på stranden i ly av en palme og roper "kom nå, det er hærlig temperatur". Men alt jeg skal si er tenk dere godt om.

Dere reiser til en plass og et universitet dere mest sannsynelig ikke har besøkt. Dere snakker med personell som er trent for å få dere inn på skolen, fordi utenlandsstudenter ved Australske skoler utløser støtteordninger for skolen. Dere snakker med studenter som studerer der selv. Dem som sluttet vil dere aldri høre noe om, og husk at dem som studerer der nå, dem vil neppe si noe negativt om den utdannelsen dem skal forsøke å få seg jobb med.

Det du trenger å vite først er at i Australia begynner dem ved universitetene når dem er 17 år gamle. Det blir som videregående skole i Norge, og hvor seriøse var de fleste på videregående? Da kan dere si at dere kan kjøre deres eget løp, men det blir særdeles vanskelig når læreplan og undervisningsstoffet er tilpasset et lavere nivå. Nå gjelder dette nok ikke alle typer studier, men det bør en forsikre seg om før man kjøper billett til andre siden av kloden. Og hvorfor skal man gå på skolen for å kjøre sitt eget løp? Det kan man gjøre andre plasser, uten at du bygger på studielånet ditt med 150.000 kr i året. Det blir en dyr "tan" det.

Jeg hater James Cook University og jeg hater Townsville! Det er min personlige mening. Det var fint å komme dit, samtidig er man jo positiv intill det ikke lar seg gjøre mere. Er det en ting jeg har lært i livet, så er det at en sak har to sider. Alt har noe positivt med seg, og noe negativt ved seg. Er du sammen med en pornostjerne er hun dyktig i senga, men samtidig er det jo en grunn til det! (nok en spissformulering)

Ja, folkene der er hyggelige og bedagelige - og ikke minst muntre og trivelige. Men du skal lete lenge etter et mere arbeidssky og daft samfunn. Det er en grunn til at stressnivået er i bånn, det er fordi dem ikke ser alvorlig på noen ting som helst. Bussene kan komme ti minutter for tidlig, eller to timer for sent. Bussjåføren kan fint finne på å stoppe midt på ruten for å prate i mobiltelefonen. Butikkene stenger tidlig som fy, og ærlig talt - 170.000 innbyggere er veldig lite alle andre plasser enn i Norge.

Alt dette smitter over på menneskene - og dermed også utdanningen. Alt det formelle er utrolig strengt, og det er strenge retningslinjer på universitetet om hva som skal leveres nårtid. Dermed jobbet jeg hardt for å nå fristene, mens resten av klassen daffet etter og leverte for sent - helt uten konsekvenser.

Konklusjonen min er at Ausrtralia er som syden. Du drar til syden for å slappe av, ikke for å lære eller arbeide. Du drar for å se nye kulturer, ikke for å knytte kontakter. Verdien av å ha kontakter i Australia er utrolig lavt kontra andre land. Det er langt borte, med lavt nivå. Nårtid sist, sett bort fra Assange, oppnådde i grunn noen i fra Australia noe?

Det intrykket som nå er etset inn best, er ikke noe av det som er nevnt over. Nei, det er hvordan JCU og Australia tok i mot oss med åpne armer, men i det vi tvile på vår avgjørelse, lukket alle tilbud seg. Meglere ble vanskelige, og leverandørene av alle tjenester ble langt mindre hyggelige

Lånekassen krever sin dokumentasjon etter oppholdet - og det er nettopp her det virkelig svir. Skolen besvarte ingen av henvendelsene våre etter endt studier, det virket rett og slett som om dem ignorerte oss. Først da jeg dro en hvit løgn, og sa at Norge er et lite land, og Lånekassen ville vurdere å kansellere dem som studiested om dem ikke gav ut opplysninger - først da svarte dem! Og det var etter circa to måneder og flere henvendelser.

Lene brukte GoStudy til å få assistanse rundt valget av skole, og dem må fraskrives mye av ansvaret. Det hadde ikke vært noen fotostudenter før oss på denne skolen, og skolens rykte var veldig bra (topp 5% i verden). Dem har faktisk forsøkt å hjelpe Lene i ettertid, men også her har skolen vist sin sanne side. Et eksempel var at skolen heved ett av problemene var at vi sluttet etter cencus date (om man slutter før, trenger man ikke betale skolepengene i sin helhet), samtidig som vi hadde fått bekrefelser på at dette ikke var tilfelle. Dem løy tvers igjennom om hva som hadde blitt sagt, og hvorfor vi sluttet.

For å oppklare hvorfor vi var misfornøyde med James Cook University, skal jeg i bunnen av dette innlegget legge brevet som vi sendte til skolen, hvor vi søkte om fritak for studieavgiften grunnet exceptional circumstances.

Det var mye JCU ødela for meg. Dem tok mine hardt opptjente sparepenger. Dem påførte meg ytterligere studiegjeld. Jeg mistet et familiemedlem mens jeg var der, og det plager meg enda at jeg ikke fikk dratt i begravelsen. Jeg mistet selvrespekten og sikkerheten på mine egne valg. Jeg lot meg lure og bedra av hva som kun kan beskrives som selgere for universitetet - og til min dumhet tenkte jeg aldri på hvorfor både studenter og lærere ofte fremhevet klima over studier.

Spør deg selv; ville du studert dette på denne plassen om det var i Alta? Da ville det vært ditt faglig rette valg. Resten er triveselsfaktorer - og kan bli en stor opplevelse - men det er ikke faget ditt.

Den største krisen ble heldigvis unngått. Jeg slapp å vente ett år for å gjenoppta studiene mine i Norge. Etter mange telefoner over havet til Norge og NKF, fikk jeg studieplassen min tilbake, og det er alldeles hærlig å være tilbake i Trondheim og ved NKF. Jeg har tidligere vært negativt til NKF, og det er mye fordi mye vil ha mer. Jeg forventer mye av meg selv (kanskje for mye), og ofte forventer jeg for mye av andre. I dette tilfellet NKF.

Til dem som måtte lure; jeg er en flink fotostudent, og mener ikke godt om NKF bare fordi jeg selv holder lavt nivå. NKF vant i 2009 årets student under landskonkurransen (Henrik Heliaz), foran Fotofagskolen som (for) mange anser å være det beste alternativet. Begge skolene er gode, men virker å være forskjellige orienterte, hvor fotofagskolen er mere selvrealiserende, mens NKF er mere yrkesrettet - etter hva jeg selv ser.

NKF er en utrolig bra fotoskole med mye godt stoff. Det krever disiplin for å arbeide nok på egen hånd til å lykkes, men i motsetning til JCU, får man ved NKF utfordringer både i oppgaver og undervisning. Man kan løse dette lett, men dersom man tar det seriøst, løser man ikke bare oppgaver - man bygger en portfolie - og det er den som gir deg arbeide, og ikke karakteren på arket.

Men når det er sagt; JCU har gjort det utfordrende å være NKF student. Siden JCU ikke har frigjort de rette papirene, har jeg vært nødt til å jobbe mye ved siden av skolen, siden jeg enda ikke har fått utbetalt studielånet. Det har mildt sagt vært tungt, og foto er et mentalt og kreativt krevende fag. Man skal ikke gjennomføre handling, man skal skape noe. Og når man skaper noe, trenger man tid til å tenke kreativt, planlegge og gjøre research.

Mange av mine dager i høst har bestått av å stå opp til skolen klokken 7, være på skolen til ettermiddagen, dra hjem å spise, for så å jobbe igjen i fra 19 om kvelden til 3 på natten - for så å dra på skolen neste morgen igjen. Samtidig må man finne roen til å tenke klart og kreativt - og ikke minst godt! Karakteren avhenger jo av det.

Jeg kan ikke få takket NKF nok for at den tilrettela den første måneden for meg, og jeg fikk fjernundervisning i Australia og underveis på reisen hjem. Jeg fikk løst oppgaven underveis og jeg fikk levere via nett. Samtidig hjalp det masse å ha Lene sammen med meg, som hadde gjennomgått denne undervisningen før. Men det å komme sent til Trondheim har hatt sine konsekvenser; det var ingen bolig å oppdrive.

Prisen jeg har måttet betale har vært at jeg har bodd litt på sofa, litt på Lillehammer og mest på vandrehjem. Første november ble jeg også lurt inn i en leilighet som var voldsomt plaget av mugg overalt - man kunne godt lukte det. Ingen brannvarslere. Det var oppvaskmaskin på badet! Det var ikke elnett nok til å håndtere at alle hadde varme på rommene sine samtidig. Man kunne ikke vaske klær mens varmen var på - noe som var greit fordi det luktet surt av vaskemaskinen.

Men ting er på tur oppover. Jeg har fått ny leilighet som står å venter på meg i Trondheim, og jeg har jobbet utrolig sinnsykt hardt med skolen for å ta igjen det jeg mistet med å være i Australia og ved å bo dårlig og jobbe mye. Etter lite søvn den siste tiden har jeg nå tatt juleferie med god samvittighet, og kan roe helt ned. Kun litt enkel redigering av bilder står på plakaten, og det er min første ferie siden julen for ett år siden. HÆRLIG!

En god ting kom det ut av reisen til Australia. Returbilletten til Norge var dyr, men vi fant ut at om vi delte opp billettene og reiste mange små strekninger, kunne vi oppleve mere og slappe av underveis. Vi brukte to uker til sammen på Fiji og i USA (LA, SF og NY) - og med overnatting og lommepenger ble det kun 3500 kr dyrere enn direktebilletten hjem - selv om vi hadde cabriolet leiebil og overnattet i monterey.

Jeg har en plan om å skrive et reisebrev ut av bilder og notater fra denne turen, og tenke at det kan få være avslutningen på bloggen - når jeg en gang er ferdig.

Til slutt følger brevet som lovet. God jul og godt nytt år :)

"Att: Director of student services 24/8-2010
Regarding: Raymond Engmark & Lene Kristine Torgersen


Withdrawing from JCU with exceptional circumstances

In the following letter we will bring to your attention the exceptional circumstances which led to our decision to withdraw from our studies at James Cook University one month into our degree. We will argue that we were led to believe that the product we purchased were of superior quality, when it in fact is an unrewarding and unchallenging degree. Further we will comment on how the expectation given to us by Clive Hutchison and other staff members have seriously failed to be met, caused by either the lack of information or the quality of the information.

When Clive Hutchison visited Norway in 2009 we both had extensive talks and presentations with him. We were presented with the promise of a school with top end equipment, challenging courses and high skilled teachers. This made it possible for us to make great investments, leaving behind our valuables and lives in Norway, and moving around the world to attend what we were led to believe were our best opportunity to make international careers as photographers. We chose this university because it would be our best opportunity to develop our photographic skills.

Raymond started his studies 30th of June, with Lene arriving in Townsville just days after, and we both soon started to develop disturbing gut feeling towards the quality of the bachelor degree. Photography was to our amazement a much smaller part of the degree than expected, with young students lacking engagement. In study period two we both enrolled in NM3202 which is a third year subject in the digital imaging major. We were stunned by the fact that our fellow students requested repetition on basic camera and light techniques; techniques which we learned within our first semester at Norges Kreative Fagskole in Norway. This gives peer assessment little or no credibility.

We also feel confused that the lecturers at James Cook University seems to have direct opposite perception on what skills are required as a photographer compared to what Norges Kreative Fagskole teaches. This shows in the content of the lectures and what path we are told is the professional one, compared to what seems to be the realistic approach towards building a career as a professional photographer on an international level.

The concerning low level of skills of our fellow students becomes an obstacle to our education, since the lectures easily declines to their level, leaving us with very little or no new wisdom. Feedback on pictures taken of the Norwegian student group is also a matter of concern. Our fellow students seems to be nothing short of amazed about even practice pictures, leaving us with no constructive critique necessary for further development as a photographer. In our opinion a graduate from JCU would in fact struggle to achieve good grades in the first year of the Diploma of Photography course at NKF in Norway.

We are also doing a double major, with the other major being Digital Media. Considering the fact that we have no previous experience with this branch of education and the fact that we are attending second year subjects, we have still produced very good results in these subjects. This led to our suspicion that also these subjects were struggling with the same problems as photography, but that we failed to see it as we are unexperienced in these subjects. We therefore approached students of other nationalities to enquire about their opinion of the subjects, only making us more concerned.

Further Raymond have completed NM2202 Photojournalism with outstanding results, even this is both his first subject at JCU, and it was performed during a period where a lot of energy went into settling down in Townsville. This is also considered to be Raymond weakest set of skills in photography. Our evaluation of this grade also gives us concern towards the quality of the major in digital imaging, and if this will in fact be a degree without value combined with a portfolio upon the completion of the New Media Arts degree.

We have approached other international students to enquire about what their perception are of the quality of the JCU education. Also here our concern grows as their response is that the main attractions are living in Australia with a relaxing lifestyle and the warm weather. They also express that they consider their education to be relaxed and finishing their bachelors requires little effort. We feel rather let down since we considered JCU to be a serious institution of education, and the fact that this led to us moving to Australia.

Trying to find a solution to our concerns, we called a meeting with Ryan Daniel and Adam Brown to see if there might be an explanation to our situation, and to seek help and advice. Even though there are lot of explanations we still feel that our problem is still not understood, and that they are more concerned with selling the school as a product, rather than discussing solutions. For example we were presented with a type of photographers which would not fit in the JCU programme, with us explaining that this is the path most NKF students choose, their attitude towards that changed. Statements like this are a strong reminder on to how the school was presented to us in 2009, and how our expectations could be so high up front. This meeting only confirmed our suspicion and makes our decision to withdraw from JCU more natural.

Early we were made aware of what the “Census date” was, and on what was the latest date we needed to withdraw from our studies not to face economic penalty. Even though we early had concerns about the quality of the programme, we decided to wait until we were closer to census date, where we could make a more informed decision towards our stay. Just before census date, the situation of a fellow international student was brought to our concern. He had been made aware of the fact that he would still be liable for 50% of the tuition fee, even if he were to withdraw before census date. We were very agitated as we felt this student had been treaded unfair by the school, since he were of a different nationality, and the whole group of Norwegian students, which all have read their conditions, had no knowledge that this was a possibility. We all agreed that no fees were to be paid if he withdrew before census date. As we were considering that option, our concern grew, and we had to investigate this document in group, and to dissect every word. Even then we could not conclude what the text meant, and we all agreed that this document for foreign students contained English which not were very understandable. Only upon withdrawing from JCU we were explained the meaning of these words, and the international centre seemed to understand that we had difficulties understanding the text. We feel that it is also necessary to take into consideration the time and place where the documents were signed.

It seems extremely unfair that this only applies for international students, which have little or no possibility to investigate the quality of the institution they are to attend up front. Also the international students make big sacrifices and investments to travel great distances to attend to what they believe to be the best possible education. Raymond had to sacrifice his education for the Diploma in Photography, which he might not get the opportunity to re-attend in the future since this is subject to availability, which means someone have to leave after first year for a place to open up. Lene had several offers from different universities both in Europe and Australia which she chose to turn down based on the expectations given to her of the promises made by JCU. This were only enhanced by the fact that she was awarded less credit at JCU compared to other institutions, implying that the quality of JCU would be greater than what was offered at the Diploma of Photography and the competing universities.

We conclude that we had to make severe changes to our lives and invest a great amount of money to make it possible for us to attend JCU. We consider it to be a somewhat unfair and almost impossible situation to once again move our lives to another country. Once again we are forced to invest great sums of money, and also leaving us with no options when returning to Norway. Our total expenses upon arriving in Norway will be the same amount as the tuition fee for this semester. This is an expense that might not be covered by our financial sponsor, leaving us only with a great debt to remember JCU by. We would feel agitated if JCU were to claim a fee for making false promises.

We feel that the school was not presented to us as an institution, but somewhat sold as a product. The promises made about the variety of the equipment and the quality of the education was presented as a much prettier picture than what was the truth. We are very disappointed on the outcome of what was supposed to be an important step in our education and careers.

We certainly aim high and are determined to become successful photographers on an international level. This requires hard work serious commitment. To harvest this success you have to obtain an education of the highest quality, and we invested our time wisely doing our best. Feedback from the lecturers states that we are renowned to be very serious students performing at a high level. Unfortunately we feel that JCU is not the institution that can lead us up the latter to the level that we require from ourselves.

Raymond Engmark & Lene Kristine Torgersen"

Adjø, adjø.

Klokken her i Australia viser ca 8 på kvelden. Morro at det er et tall som funker opp ned når jeg sitter med reisefølelse. I går sa jeg ha'd til jentene. Det sugde Jenna Jameson. Det som ikke suger er å si adjø til the sunshine state. Faktisk er det en overraskende fin følelse å ha.

Jeg har et fast rituale for å sove, jeg må se på TV eller PC. Om ikke blir det for kjedelig, og jeg blir i stede liggende å kjede meg til jeg må stå opp å gjøre noe. I de siste månedene har jeg slitt ut South Park streamen, og i går landet jeg på den hvor foreldrene lures av time share selgere til Aspen. Den samme gamle historien, de reiser på salgsmøte hvor det er verdens beste skiløyper gratis, mot at dem sitter å hører på salgsmøter i 30 minutter. Møtet klarer de aldri å unnslippe, og til slutt må den kjøpe etter at hele byen var en del av svindelen.

Men ha-ha-ha sier jeg! Jeg unnslapp, you bastards!

Men; gode nyheter i enden av tåkeheimen! Nå er absolutt alt utenom overnatting bestillt, og siden vi er halvt backpackere på turen hjem, så har vi bestemt å bli overrasket underveis. Vil tro det blir både på godt og vondt. Lene setter nok mindre pris på usikkerhet enn hva jeg gjør, men jeg bare bobler litt inni meg av å vite at vi skal gjøre noe bra, men ikke helt hva!

Sparekontoen har fått vridd seg nokså tørr. Jeg håper veldig sterkt det skal være verdt det, det er noen år siden sist jeg gav meg selv muligheten til en ferie, ja forutenom "drikk & stikk" opplegg i regi av Norwegian.

Det er nok noen som vil se reiseplanen vår, men for å være helt ærlig; jeg legger den like mye ut for min egen del tilfelle banditter og kannibaler tar pc og kamera underveis på Fiji.

Planen er som følger (alt lokal tid);

- 2 September: Avreise Townsville 06:00. Lander i Brisbane 07:45
- 2 September: Avreise Brisbane 11:30. Lander på Nadi (Fiji) 1700
- 2-9 September: Øyhopping med Awsome Adventures. Mamanuca og Yasawa + litt Nadi
- 9 September: Avreise Nadi 22:20. Lander i Los Angeles 13:40. (9 sept pga datolinje)
- 9-13 September: Leiebil fra Alamo. Pacific Coast Highway i Camry 2-D el.l bil til SF
- 13 September: Ankomst San Francisco i leiebil ca kl 16:00
- 13 September: Avreise San Francisco 22:55. Lander i New York 07:30 (14 sept)
- 14 September: Dagstur inn til New York. Se "The big apple"
- 14 September: Aveise New York 17:35. Lander i Dusseldorf 07:00 (15 sept)
- 15 September: Avreise Dusseldorf 14:45. Lander på Gardermoen 16:40

Det blir milt sagt en helvetes reise på mange måter. Men prisen blir veldig anstendig, og i stede for å betale en høy pris for et direktefly til Norge, deler vi i steden opp reisen og får dermed stort sett dekt en opplevelsestur for lik pris. Jippi!

Dette blir en reise på lavbudsjett, og siden det har vært lite tid til å gjøre research har det blitt brukt mye forum for å bestemme hva vi skal gjøre (takk til Lonely Planet sitt forum). Vi har dessuten bestemt oss for at vi skal bruke mye tid bak kamera for å både utvikle oss, se muligheter, men ikke minst ha det morro uten å bruke enorme summer. Hvem vet, kanskje drypper det noen kroner som følge av det en gang?

På Fiji kom vi igjennom forum over en pakkepris som var på tilbud. Siden båtturene er dyre og overnattingene har svært variabel kvalitet føltes dette greit når vi skulle være så kort tid.

Pakken inneholder et bra opplegg med;
- Henting på flyplassen
- Dobbeltrom på hotell
- Frokost på hotellet
- Skyss til marinaen
- Båt til Mamanuca
- Overnatting + alle måltider på resort
- Båt til Yasawa
- Overnatting + alle måltider på resort
- Ekstra overnatting på en av øyene
- Båt til marinaen
- Frakt til flyplassen

Total pris er ca 3500 kr pr pers, noe som svir litt, men da ser det ut til at vi får en veldig god pakke, slik at vi slipper sleipe taxier og trille på trillekofferter i det uendelige på leting etter et brukbart hotell. Og det er fint når man skal være relativt kort tid. Selskapet sier vi må beregne ca fra 80-160 kr i lommepenger pr dag. Alt annet skulle dem fikse. Greit dem sier det, siden alle penger må taes ut på flyplassen. Burn for dem om dem ikke får solgt mere da.

Også tok vi "Full monty" pakken som er inkludert i prisen over. Dette er kajakpadling og snorkling etc. Høres greit ut for en utrolig sjel som meg selv.

Det er i mulighetenes land, USA, eventyret begynner. Vi vet når vi lander i Los Angeles, og når vi tar av i fra San Francisco. Vi et at vi har leiebil i denne perioden (700 kr pr pers i 4 dager - valgte bort cabriolet pga dobling av den prisen). Mere vet vi ikke. Har snakkes med en kompis som har vært rundt om kring i Californien og fått litt tips av han. Vi kjører i allefall Highway 1, som er en vei dere nok har sett veldig mye på film. Her er det klipper overalt rett ned i havet, men det er regnet for å være en av verdens vakreste kjøreturer. Det gleder jeg meg til, som alltid har vært et bilmenneske. I følge min venn sies det at vi har satt av evig nok med tid til turen, så vi satser på å få sett litt av San Francisco før vi hopper på flyet. Som fotografer må vi nesten det, da byen er regnet for å være en av de flotteste i USA å feriere i. Overnattingene tar vi underveis på det som faller oss inn. Jippi. Kjenner min impulsivitet blir matet med krutt av denne distansen.

Så tar vi overnattingsfly til New York. Hele fem timers søvn, bob bob bob. Der dropper vi koffertene i skap, og hopper på toget inn til sentrum. Vi kommer til å bruke en 4-5 timer der, før vi drar tilbake for å sikre at turen igjennom toll etc skal gå smertefritt.

Så er det bare å sove på fly og flyplasser et døgns tid, før vi atter en gang skal spise brunost med de beste.

Denne turen blir et sabla stress. Det blir mye rart og lite soving. Men jeg håper det blir en intensiv opplevelse som vil vare livet ut.

For første gang i mitt liv gleder jeg meg til 17 Mai. Jeg liker Norge. Og vi sees der!

Drømmen som styret, gutten som våknet

Jeg har sendt irritasjonen på uspesifisert havreise, med enveisbillett sammen med kaptein James Cook. Tilbake er bare uskyldige tanker om hva som har skjedd, hvorfor det har skjedd og hvordan det kunne gå til.

Det har vært mange tanker som har ønsket seg fast plass på laget i den seneste tiden. Kanskje er kapteinen på dette laget den som lurer på hvordan jeg kunne være så dum. For jeg tenker mye på det, hvordan jeg kunne være så dum. Med all den research skulle det ikke være mulig, jeg visste hva jeg gikk til. Trodde jeg.

I min personlige forvirring har jeg tatt kontakt med andre internasjonale studenter for å få et annet perspektiv på skolen. Og det går begge veier, noen mener skolen er veldig bra, mens andre mener skolen er totat håpløs. Det er egentlig ingen i mellomsegmentet.

Men det bestemte skillet finns! Dem som er her som utveklingsstudenter i et halvt eller ett år mener stort sett skolen er ikke så mye å skryte av. Dem som er fulltidsstudenter, og enten har fått eller skal få en grad i fra JCU, så stiller dem seg positivt til skolen.

Beklager folkens - jeg vet dere hver eneste dag får vite mer om skolen enn hva jeg noen gang får gjøre - men dere blir innhabile så snart dere er en del av skolen. Om ikke vil dere i praksis være med på å senke verdien av utdanningen som dere i resten av deres liv skal bruke til å få dere jobb.

Generellt sett er det også slik med de mange jeg har kontaktet som har gjennomført utdanning i Australia. Dem som har gjennomført en grad i fra Australia forteller om hvor bra landet var (ikke skolen), men nekter å gå med på at skolene kan være dårlige. Derimot dem som har vært her i ett semester, forteller at skolen var sløv, og at de bare hadde en feit ferie her nede. Men er du på jakt etter det gode liv med studier attåt, så er det kanskje landet for deg. Derimot viser en rask research på nettet at grader i fra Australia har lavere anerkjennelse hos arbeidsgivere enn hva grader i f.eks. England.

Jeg må bare presisere; hverken landet eller skolen er helsvart! Det er utrolig mye veldig bra her! Men fotostudiene var dårlige! Og om dette er fordi det er et veldig ungt studie skal jeg ikke si noe om, men jeg har inntrykket av at dersom du drar til Australia kun for å studere foto, og du driter i været - så kan du ha valgt feil. Jeg har i allefall gjort det.

Nå kan det være lett å sitte etter å ha sluttet på skolen å "kaste dritt" på andres utdanning, men jeg syntes ikke det er lett. Jeg syntes at jeg samtidig forteller hele verden for en idiot jeg er som ikke kunne se dette i all researchen jeg gjorde. Og det svir på stoltheten!

Det gode som har kommet ut av det som har skjedd her nede er at jeg har våknet. Hva som skjedde vet jeg ikke, men plutselig ble jeg glad i materialistiske ting igjen. Jeg ville fortelle dere hjemme hvor bra Australia var. Ikke fordi det passet meg, og det gjorde meg så utrolig glad, men fordi jeg ville fortelle dere om alle de billige tingene og om alle de gode tingene, slik at dere skulle være missunnelige på meg.

Jeg ville dere skulle se og høre om den svære flotte leiligheten, med to soverom og to bad. Jeg ville dere skulle være missunnelige på det svære bassenget vi har i komplekset. Jeg ville dere skulle være missunnelige på at jeg som student kan kjøpe gassgrill og en 1998 bil med V6 motor, og at den bruker bensin som bare koster 7 kroner literen.

Unnskyld er vel det eneste jeg kan si. Både til dere og til meg selv. Jeg burde ha sugd inn alle inntrykkene, og dratt rundt med kamera for å vise verden hva som skjulte seg under hver en stein. Anntageligvis er det en slange eller en livsfarlig edderkopp, men det får så være.

Det gikk veldig opp for meg når jeg leste mine første blogginnlegg i fra i vår at fokuset var flyttet. Jeg hadde begynt å se glansen i refleksjonen i stede for hva som var bak glasset. Jeg blei lei meg av å innse det, jeg havnet litt i kjelleren. Men jeg er samtidig veldig glad for at det skjedde, at jeg fant ut av det etter to måneder, og ikke ti år.

Nå er det tilbake til "basic". Jeg skal fokusere på bilder, og kun bilder. Jeg gir meg faen i hva andre måtte mene i hva jeg driver med. Om jeg for eksempel skulle ende opp med å kjøre rundt i en stygg hvitrød gammel Audi når neste sommer kommer, og andre ikke liker det - så bryr jeg meg ikke. For det er når man ikke er opptatt av å speide etter seg selv i glansen man får til overs oppmerksomhet til å oppdage de andre tingene. Så kom det en god ting ut av dette, måtte det være det! En dyr erfaring, men dog!

Neida, noen andre ting kom det også. Jeg fikk oppleve en ny verdensdel som jeg nok ikke ville oppsøkt under andre omstendigheter. Jeg har møtte andre folk og smakt ny mat, og tar til viss grad med meg nye vaner hjem. Jeg har lært meg å sette pris på Norsk nasjonalromantikk, og jeg har lært meg å like det "softe" dagslyset under den Norske himmelen. Jeg rett og slett liker vårt Norge forferdelig godt, og har opplevd hvordan andre mennesker kan syntes vår verden er helt utrolig, selv om vi mener det om deres verden.

Til sist skal jeg slenge ut noen bilder av leiligheten som Lene har tatt til utleieannonsen som megleren skal snuble ut, slik at vi kanskje ikke må betale på den de neste 12 månedene. For ja - dette har vært en ekstremt dyr opplevelse, så ikke tro at vi har kost oss på dine skattepenger og ler av deg når vi møter deg på gata. Det er nok du som kan le av oss og våre hullete klær.

Bildene er ikke for at noen skal misunne meg. Men jeg tenker dere kanskje vil vite hvordan jeg har bodd, og hvordan det ser ut i den leiligheten jeg har oppholdt meg alt for mye i. Jeg kaster også opp et par bilder av bilen. Der kan dere nyte hvor forferdelig lakken kan være på en 1998 modell.

Ja, dere kan le litt av meg, fordi jeg fortjener det. Men ikke le så lenge, jeg har vært tøff nok til å satse ekstremt mye for å jakte en drøm. Men jeg har vært enda sterkere også; jeg har vært tøff nok til å innrømme at valget jeg var så overbevist om skulle forandre resten av mitt liv, faktisk ikke funket.

Catch you on the flipside! Bokstavlig talt! Dersom jeg ikke støter på deg på Fiji eller USA da. Sjallabais liksom.

Det e over, alle fittesleikera stikk hjem å lægg sæ

Det hær kan vær begynnelsen på slutten. I allefall e det slutten på nåkka, og derfor velg æ å gå tilbake til min dialekt. Sånn sia kanskje bloggen fremover ikke blir så forferdelig relevant. Kanskje blir den nedlagt også. Fordi eventyret i Australia e over.

Sia æ har vært litt diffus på Facebook i det siste, e det nok mange som lura på ka det egentlig e som foregår. I korte trekk, så har æ bestemt mæ for å pakk ned sakan å forlat Australia, anntageligvis førr evig og alltid. Men kom å sett dæ på fanget mitt, så skal æ fortell dæ en historie.

Egentlig har ikke allverden forandra sæ sia sist, det har bare blitt litt meire klart. Æ vil bare start med å si at alle de gode tingan æ har sagt om Australia, Townsville og JCU ikke har forandra sæ veldig mye, det e bare enkelte ting som har gått opp førr mæ.

Helt sia starten av studian hadde æ egentlig feelingen av at nivået her nede va nokså lavt, men æ slo mæ til ro med at det kunne vær veldig tilfeldig, og at det reelle nivået nok kom beire til syne etterhvert. Og det gjort det, men det nivået va veldig lite å skryt av. De beste avgangselevan (de som får bachelorgrad og ska ut å jobb) hadde nok ikke klart å få nå særlig god karakter etter første året på NKF i Norge.

Vi snakka om at samtlige studenta aldri hadde brukt blits på location, om at det i tredje klasse måtte læres om bruk av lysmåler i kamera etc. Vi i fra Norge bare satt dær å måpa. De andre henta sæ litt inn, mens æ og Lene blei bare totalt satt ut.

Æ trur - og æ håpa æ ikke tråkka nån andre på tærne - at vi hadde meire forventninga til skola enn ka dem hadde. I allefall når det gjaldt fotodeln av studian. Og når æ e så ærlig å kan innrøm en av mine livs største tabba, så må æ kan ærlig si at æ lite tanken på å bo godt, billig og varmt i 2 år, men det va slettes ikke avgjøranes.

Æ ville ha ei skole som æ ville ha gått på om den så lå i Hammerfest. Og det har æ absolutt ikke fått. Min prioritet va å lær foto, også skulle det vær en del andre ting som va fint underveis. Sol og sommer skulle vær ramma rundt det heile som gjor heile opplevelsen min så fin.

Etter æ bestemte mæ for å dra har mitt perspektiv på Australia endra sæ litt. Ok, la oss trekk i fra litt fordi æ e i fær-modus og at det påvirka mine syn om byen. Men f.eks i de siste dagan har æ lagt merke til kor utruli død byen e. Det e milevis av lys og butikka og boliga. Men ingen folk. Folk legg sæ visst etter barne-tv.

Men det som i grove trekk har vært den store forskjellen har vært kordan folk har vært når æ skulle inn i sparegrisen, kontra når æ skulle ut av den. Utleiefirmaet for leiligheta, ikke særlig hjelpsom. Skola vurder å send oss ei regning på halv semesteravgift fordi de har lura inn nå tekst med små skrift som ingen av oss i fra Norge hadde fått med oss. Vips så kan det bety 22.000 kr. Men det kan bekk begge veian. Men det e litt ufint syntes æ, fordi det gjaldt bare for internasjonale studenta, altså de som ikke kunne sjekk ut forholdan på forhånd. Tross alt, med reise og depositum og innkjøp av ting til leiligheta, så regna vi vel med å ha gått 80.000 i minus til sammen for to måna her allerede.

Men la det vær sagt; det er verdt det - på en måte. Vi har lært utruli mye, og fått sett et spennanes, men kanskje litt monotont land. Folk e hyggelig og vi har i grunn fått vært igjennom heile prosessen med å etabler sæ i et nytt land. Men mest av alt e det verdt det fordi vi slipp utgifta med å gå her i fleire år. Vi ville rett og slett ikke blitt nå særlig mye bedre fotografa ut av det. Riktignok ville vi lært en del andre ting. Men fotografa? Mmmmmnei, ikke nå meire enn ka vi hadde tvinga oss sjøl til - og det kan vi jo gjør hjemme også.

Men missforstå mæ rett! Townsville kan vær hærlig, det bare irriter mæ at vi ikke fikk en meire ærlig beskrivelse av studian. At det va bare 25% av studiet som va fotografi (vi visste det va delt opp, men ikke så mye), og når Australiæneran bynn på universitet, så e dem bare 17 år gammel - og går ut når dem e 19-20. Æ huska jo sjøl, æ va ikke mye seriøs når æ va 18 år gammel, da ga æ jo helvete i alt, og forsto ikke mye av verden, det e nu bra sikkert. Fotografan her nede blir nok utdanna til å konkurrer i den litt sovnige byen som de bor i. Og her e ikke forholdan så ille. Og det skal ikke så mye til for å få doktorgrad heller vil æ tru.

Ærlig talt dog; vil du ha en bachelorgrad kor innholdet ikke e det viktigste, men opplevelsen rundt e viktig, og du vil kunne bestå uten så mye stress? Vel, det e det vi har fått inntrykk uttav etter å ha snakka med masse forskjellige studenta den siste uka. Så det e ingen problem å studer her dersom du på forhånd e innstillt på å vær her uten å utvikkel dæ enormt faglig, men at du vil ha et år eller to med en slags ferie i sola - kor alt e billig!

Avgjørelsen min kan kanskje høres overfladisk ut, men den e nokså kalkulert. Æ har tenkt på ka vi gikk glipp av for å gå her, og pengan innvolvert og at vi begge har mål om å nå veldig langt. Æ føl æ må utnytt ting til maks, og uansett ka du mein, så trur æ de fleste vil vær enig i at det nok finnes skola kor man blir veldig mye bedre fotografa. F.eks. NKF for å vær helt ærlig.

Det som gjenstår nu e egentlig å bli kvitt alt. Leilighet, bil, internett, strøm, grill, TV etc. Det e et helvetes liv. Men heldigvis ser det ut til å gå bærre fint. Men vi bestemte oss for å si opp skola i går, og allerede den 2 September reis vi heimover.

Æ e jævlig trist. Og stolthelta mi har knekt både ryggen og nakken. Fire plassa! Nu blir det ingen liv her nede med jentan og det e ganske surt. Og alle planan mine for de neste to åran må æ bare trykk cancel på. Og på mange måta det æ hadde planlagt etter det også. It sucks, og æ e litt sur for det.

Den eineste gode nyheta e hjemreisen. Vi vrir ut de siste sparepengan vårres, og fiksa oss en liten ferie. Det vil si, vi hadde allerde kjøpt flybilletta heim til jul, og fikk endra dem, så det betyr at Fiji og USA ennu står på plakaten. Men det blir en backpackertur med kamera, og kanskje vi bruka tia på å skriv en reisehistorie, sånn at vi kan tjen litt penga på det?

Det va forresten et frekkt Fijiansk fetthøll som prøvde å tapp mæ for penga når æ skulle endre flybillettan, og det va samme dagen som æ fikk nyheta om at depositumet på leiligheta va tapt, og at skola har 22.000 fingra i lomma mi! Så stakkars jenta fikk hør en sint nordlæning. Det endte med at ho spurte ka æ va interessert i å betal. That's more like it.

Vi fær som sagr 2. september til Fiji. Blir der i ei uke, før vi reis videre til Los Angeles den 9ende, og kommer frem 10 tima før, den 9ende. Datolinja e tøff. Vi har bare bestillt dit via Brisbane, så kor lenge vi blir i USA e usikkert. Vi landa i LA og har tenkt til å kjør Highway One (kystveien i California) opp til San Francisco. Ca 80 mil, men vi tenkte å ta en fotosafari også der, så det blir nok rolig fart oppover. Vi fant også et bilutleieselskap som leide ut Cab'a til en billig penga. Så why not. Så e plan fly derifra til New York, en svipptur innom der, også fly heim til Norge. Og alt blir billigere enn å fly direkte herifra å heim. Sprøtt!

Når æ kommer heim e det ikke godt å si ka som skjer. Æ har tanka om å bynn på NKF igjen nu i høst, men kommer heim 3 uka førr seint til skolestart. Æ gjor mæ ganske uvenn med folkan der for å få den karakteren æ hadde krav på, så det kan vær at det spella inn. Jantelov, kom til meg? Ja saken e nemelig den at de plutselig ikke har plass, tross at 6 stykka har slutta, og ingen nye har begynt. Æ syntes det e surt og rart. Vi får se, æ skal nu prøv å sett himmel og jord i begevelse førr å få det tell.

Æ skal nu oppdater denne bloggen frem til æ e ferdig med hjemreisen, så det blir nu litt meire spennanes. Etter det veit æ ikke. Det skulle vær en blogg om det vidunderlige livet i Australia, men sånn blei det ikke helt. Men æ tenker at man sikkert får andre fine opplevelsa i bytte, funka dårlig med pose og sekk. Som æ fikk erfar.

Hodet e nu heva, for æ har tenkt grundig igjennom det her, å gjort det som æ trur end opp med å gjør mæ mest lykkelig. Og selv om det kosta skjorta, så va det en fin feil dette. På en måte.

Forresten, så lura æ på om det egentlig e noen som les bloggen min? Hm? Vanskelig å vit.

Snakkes på Fiji folken! :)

"Le Grille? What the hell is that?"

It's a magnificent four burner barberque from Big W! I den annledning at Lene kom ramlet over i dobble tall, med det utgitt som v. 2.2, så mente vi det fortjente en bursdagsfest. Da kunne vi ikke nøye oss med partyhatter, bongbonger og brus, vi måtte ha mennesker, blingbling og rus. Som sagt, som gjort! Vel, prosessen er litt mere komplisert, siden vi er et halmstrå fra å ha sosialstønad, så måtte vi lage grillfest på budsjett!

Hvor er ikke det et problem? I Australia, med Australiapris i hver eneste butikk, hvor penger rekker til mer enn du trenger. Vi stablet på plass en pot, 150 dollar hver, 300 til sammen for de evneveike, noe som betyr omtrent circa 1600 kroner på Norsk!

Dermed handlet vi oss en Eureka II, med fire gassbrennere og hjul som akkurat fikk klemt seg inn på en av våre slanke altaner. Men! Vi fikk mer til over$! Ja her er listen over hva vi fikk handlet for 1600 kr i vakre nydelige billige Australia:

- Firebrenners gassgrill
- 2 kg gassflaske
- Gass til flasken
- 20pk plasttallerken
- 20pk plastglass
- 48pk plastbestikk
- Grillklipe (til maten) i stål
- Logitech LS21 høytalere til laptop
- Salatbolle i keramikk
- 5 skiver Round steak
- 2 kg biffpølser
- 800g potetsalat
- 700g Fullkorsbrød
- 200g grillkrydder
- 343g løk
- 1 boks mais
- Sjokolade/kokoskake (rundkake)
- BBQ saus 375g
- 4 kg is

Det hadde du ikke fått sammen med en engangsgrill i Norge, det er jeg helt sikker på. Og utrolig nok, så er grillen relativt bra!



Vi festet med hele natten, med tenner i tapeten, hæla i taket og foten i takviften. Midt i vårt (eller kanskje mitt) beste sirkusnummer, så fikk Lene gave nummer to for kvelden, et minne for livet over høyre fot. Min straff ble daglige handleturer uten bærehjelp, hvilket fikk meg til å se ut som et pakkesel de nærmeste dagene. Spesiellt komisk syntes nok forbipasserende det var dagen derpå, hvor jeg handlet to campingstoler, en mopp og tre poser med dagligvarer. Sa noen sherpa?





Dette blir nesten overskygget av ukens frelse; internett. Det lokale televerket kom og plugget i kontakten, og dermed, vips så har vi 70 gb i måneden vi kan bruke på hva vi vil. Et par nedoverbakker har det vært også. Bilen vi skulle kjøpe måtte på test (heldigvis) før salg, hvorpå jeg fikk melding i fra eieren om jeg eller han skulle kaste bilen. Dette førte meg tilbake til avisannonsene, og helvete er atter i gang med å komme først frem til billigbilene. Det er kanskje fem til salgs i uken i vår prisklasse, og er vi heldige er en verdt prisen.

Men store sorg, det er tapet av min pc. Det vil si, den nye harddisken vil ikke virke. En partisjon virket, og jeg takker gutta over skyene for at det var partisjonen med bildene - så arbeidet mitt er reddet. Jippi for den, ingen dobbel hurra for Dell i denne omgangen. Selv om de prøver av og til. Men dette order seg ved hjelp av Ebay og torrents. Det bare tar litt tid.

Det er også påfyll av andre hyggelige ting, som det alltid er i Australia. Lene fikk seg fotosekk til loppemarkedpris for en forvirret forhandler, og den kostet 2000 kroner vårt fedreland. Vi har fått kontakt med NAB, som skal være vår Australske pengevokter. Og Lene har fått seg jobb som interiørfotograf, etter å modig ha skrevet en mail til ledelsen hvor hun kritiserte bildene dem brukte nå. Jeg er litt stolt av henne.

Skolen er fremdeles bra! Designfagene er kanonmorro for meg, som har et visst grep på Photoshop, og bare ser mulighetene eksplodere foran meg. Core faget er litt kjedelig, men det går helt fint. Fotofaget er prosjekt som sisteåret på NKF, men noe hyggeligere. Du får velge selv hvor mange bilder du tar, men det samlede arbeidet skal representere 130 timers innsats. I like it, I love it!

Jeg lurer forresten på hva Hasj egentlig betyr på Engelsk. Fordi her får man inntrykket av å være i Amsterdam. Når man ringer Virgin ber de deg drive med hasj, og når man spiser på Hungry Jacks reklamerer dem med at dem vil gi deg hasj til frokost! (Burger King i andre land, jeg er bare fornøyd med at navnet ikke er Hyngry Jackaroos).

Radioreklamene er hysteriske! Først snakker dem s k i k k e l i g s a k t e o m h v o r b r a p r o d u k t e t e r. Såkommerbetingelseneogalletingenesomdemikkegjelderfor. I kveld fikk vi forresten TV, med antenne på. Det er 28" stort, og veier like mange tonn. Der har vi to kanaler, men vi kjøpte også DVD spiller, fra stakkaren borti gaten som har blitt bedt om å reise hjem til Mosambique, kanskje.

Jeg som skulle forsøke å skrive kortere blogger, usj. Sandra sa dem var for lange, så jeg skal forsøke å gjøre dem mer leservennlige slik at jeg kan bli den neste Jon Michelet. Fordi jeg kan, jeg kan, om jeg vil får jeg til. Jeg fikk nettopp svar på mine oppgaver i pressejournalistikk, som var både bilder og engelsk tekst. Ja, jeg sa engelsk tekst! På begge fikk jeg "High destinction" (høyeste utmerkelse i faget), og attpåtil fikk jeg "High destinction +" på den ene av dem! Jeg er kjempestolt, og kjempefornøyd. Det blir nok ikke sånn hele året, skolen er utfordrende, men det var en innspirerende begynnelse.

Men jeg må legge til dagens beste nyhet! Gjett hvem som skal til Fiji? Og gjett hvem som skal til Los Angeles. Jo det er Reisende Mac, jeg, Raymond - som er kjempehappy for det! Jeg bladde sporadisk på internett, og kom over et fantastisk tilbud. Jeg løp til telefonen, og med ett var det gjort. På grunn av en kjempekampanje får vi en vidunderlig pris, som gjør at vi reiser først fra Townsville til Brisbane, hvor vi bare bytter fly og slenger på badetøyet, før flyet vender snuten mot Fiji!!!! Der får vi en langhelg fra Torsdag til Tirsdag, hvor vi skal øyhoppe og bade og sole oss - og ta bilder!

Og ikke nok med det! Når vi atter tar luft under vingene, så sier kaptein sortebill at klokken er nå *sprak* 22 om kvelden, og for 10 timer siden kommer vi til å lande i Los Angeles *sprak*. Vi skal da bruke fem dager i Californien. På de dagene skal vi løpe litt på strender der også, vi skal knipse bilder. Men vi skal finne en morro rute å reise langs kysten, til San Fransisco, hvor flyet går videre fem dager etter. Oh hei, hærlighet.

Når kaptein sabeltann setter kurs mot Norge fra Sanfran, så lar han oss få lufte oss i Dublin først, før vi planter beina i tæla på Moss. Well, you can't win them all! Jorden rundt på 80 dager? Pft, tenker vi i stede sier 10ish hærlige reisedager.

Nå skal jeg glede meg over alle mine gleder ved å åpne meg en XXXX Bitter 4,7%, øllet som er bedre enn Thailand og Australia til sammen. Ja glemte jeg å si for en kasse 0,375L koster det 220 kr? Og det er dyrt. I'll be back in Norge. Men nå nyter jeg livet fullt ut.

Skål!

Curler på, som Lars Monsen ville sagt

Lenge siden sist jeg hadde sofa tid, mye grunnet at jeg har vært i lekemodus som fotograf og journalist i de siste tre ukene. Det ble noen tusen ord og ikke fullt så mange bilder, men resultatet ble polert og overlevert i dag. Forventningene er ikke helt enorme, fordi det har vært mye undervisning og skriblerier. Tretten ukers undervisning presset og skviset ned til tre intensive uker. Det er en mager trøst at selv med adoptert morsmål, så er det britiske fangesønner som har mindre kontroll enn hva jeg har. I dag tidlig var det ikke mindre enn stappfullt-pluss på maclaben med forvirrede sjeler med spørsmålstegn i våte øyekroker.

Men sofatiden tror jeg lar vente på seg, også i stunden fremover. I min iver og valuttamodus fikk jeg for meg at studier skal være studier, og da fant man ut at en dobbel major kunne være en passende utfordring. Fagene er meldt opp, og førstkommende mandag starter skolen for fullt, da også med grafikere som ny hovedmotstander. Men i min jubelrus og fabelbrus, tenker jeg det skal gå bra. Jeg håper å reise hjem med lett koffert og stort hode, og med en bachelorgrad som sier at Raymond Engmark er en flinkis på fotografi og design. Men oddsen for at jeg må lide litt for min indre skjønnhet er til stede, siden jeg allerede nå i første semester studerer på hundreogtjuefem prosent.

Utenfor skolens enorme campus har det også skjedd mye siden sist jeg stakk hånden inn i bloggen min. Nærmere et par uker med katolsk kantinemat og gutteetage for 70 dollar natten har endelig tatt slutt. Og ikke nok med at katolikkene helst foretrekker små gutter, dem skal visst prøve seg på store gutter også. Men denne gutten mistet ikke såpen i dusjen, og tok i stede en titt på kontoutskriften sin, hvor dem hadde forsøkt å dra inn litt ekstra kollekt på soveregningen min. Fy skam seg, heldigvis er temperaturene i Townsville en god trainee-periode for hvor dem havner etter endt plankegang.

For været er stadig enestående. Min mamma skriver meldinger for hver billion'te regndråpe hjemme omtrent, noe som fører til at det har vært en del dårlig vær meldinger. Men har i Townsville klager vi ikke. En eiendomsmegler hadde heldigvis holdningen at internett var noe nymotens tull, og dermed ville dem bare annonsere leiligheten i en notis i avisen. Dermed var leiligheten glemt for dem fleste, og prisen var satt ned. Så nå bor vi med utsikt over elven, basseng i midten av husene, to soverom, like mange bad og fiks ferdig møbelert. For dem som har nytt noen ferieuker i syden, er det verdt å sammenligne med en stor, pen og flott sydenleilighet.

En ekstrabonus som ikke var nevnt i kontrakten, var at det var påbudt med husdyr. Og siden vi ikke hadde dette, har mor Australia vært svært behjelpsom for å løse dillemmaet. På veggene farter muntre små firfirsler rundt og spiser edderkoppene lenge før Lene får se dem. Dette begrenser antallet panikkanfall i huset, og dermed er vi glade i dyrene. Vi har en del prinser her også, men dem er ikke så dannet og subtil som prinser i Europa bruker å være, ja sett bort i fra dem hjemmehørende i Storbritania da. Her ligger dem på lur nede i doen, og jeg fikk en spesiell opplevelse da en grønn prins kom hoppende opp av vasken under barberingen min. Men de stikker nå fort av igjen, stakkars froskemannen var nok ikke klar over at vi mennesker bruke varmt vann under barberingen. Ja, også er det noen soldater her også, både på flybasen, men også på veggene. Vi har av den typen som kryper på veggene og kaller seg M. Aur. Men det er ingen plage, det virker litt som om dem bare er inne av og til for å sjekke hvordan det står til. Normal renslighet, og litt giftig spray, så forvinner dem som dugg for solen.

Etter Lene kom ned har det blitt en del mere å gjøre. Vi har hatt noen turer på stranden, og jeg må konstatere, med flau smak i munnen, at 23 grader i havet ikke lengre er varmt. Vi har handlet inn det mest nødvendige til huset på lavbudsjett, men pengeforbruket føres likevell i retning av full førtiåring på strippeklubb. Vi har dog enda ikke fått grillet, men neste helg har Lene bursdag, og vi satser på å få kjøpt inn en ozonbrenner til den tid. Festing har det blitt lite av, fordi Townsvill'ere legger seg etter barne-tv. En liten tur i Queen-plaza (huset til hønene) har det blitt, men ellers har det vært rolige, og etter min smak, litt kjedelige kvelder.

Etter å ha håndert halve varesortimentet til byens lavprisbutikker under armen hjem, la jeg ned veto når det kom til TV. Vi har bestillt bil fra en herremann ved navn Bo som bor på/i Douglas. Han ha en Lexus ES300 hvor nøklene ligger på andre siden av ett av havene som omringer Australia, men de finner visst veien hjem i neste uke. Jeg gleder meg, både til å kunne være drosje for en TV, men også å ha en Lexus. Jeg tenkte som så, at siden jeg er i landet hvor ingenting koster noenting, kunne jeg smelle til med litt stas på det vi skal trille rundt i. Bilen har aldri vært solgt i Europa, men tilsvarende modell ville kostet i allefall 150,000 kr hjemme. Her betaler vi rundt 13.000 kr for doningen. Utrolig, men fint.

For øvrig er bensin en av de fleste tingene som er billige her. Hele syv kroner for enliters, ja utrolig nok. Flaskevann er faktisk dyrere enn hva bensinen er her. To kasser øl (0,375) er konstant på tilbud til rundt 320 kroner. Biff ligger på 50 kr kiloen, kjøttfarse på 25-30, og pølsene likeså. Men dette er landet som liker å grille, og som en av de lommekjente her sa, her er det billige matvarer og ikke dårlige. Australierene kjøper ikke noe som ikke er kvalitet. Bacon og roastbeef har vi handlet fra ferskvaredisken på Coles, og hyggelige mennesker gir hyggelige priser, faktisk rundt 70 kr for en kilo. Det er i allefall dyrere enn bensinen, per kilo.

Sunnhet er ikke noe Australienerene setter enorm fokus på. Det er overraskende lite beachbodies her, og folkene er veldig folkelige. Det er lett å se hvem som ikke har permanent adresse i Australia, dem er veldig ofte flinkere til å vise midjen og dem har ikke fått heng på den Australske tendensen som minner meg om uttrykket full pupp. Jeg må avslutte nå, fordi jeg skal skrive brev til Barrac Obama. Her er det ingen søppelsortering, pant på tomflaskene eksisterer ikke, du blir ansett som homofil om bilen din ikke har suge V8'er som minst svelger unna to liter på mila, og det er generellt sett lite som minner om miljøsatsning her. Nå bryr jeg meg lite om det, men prestasjonen er jo stor når dem ligger tjue år etter lille Bodø på det.

Nå skal jeg hoppe i køya. Jeg sitter hjemme å skriver, men må laste alt opp på skolen i morgen. Internett er bestillt, men Australienere har det ikke travelt med noe, og har som oftest karibisk puls når dem fåretar seg noe. Vi håper på begynnelsen av August, men det er noe som sjokkerer meg. I Australia operer dem enda med download limits, men vi tror vi har landet en ok deal på sytti gigabytere i måneden, slik at vi får være litt skype nerder med folkene fra landet hvor colaen ikke trenger kjøleskap, og hvor sommeren kommer like ofte som skuddåret. Men rart med det, jeg savner det litt allerede, og gleder meg til å flytte hjem igjen i fremtiden.

Sjallabais folkens, se opp for videoer i fremtiden med heftige utsnitt og spennende redigering. I mellomtiden kos dere med fotoer tatt i tide og utide. Ja forresten, min journalistiske hundenese tok meg inn til et park hvor dem forsøker å bevare det som vil drepe oss. Noen bilder derifra, så vi har faktisk noen nærkontakter med dinosauruser. Og hoppetusser, bedre kjent som kenguruer. Sist men ikke minst, døsige og snille koalar. Nå legger jeg meg. Nå.

PS. Kan noen starte facebookgruppen "Australsk majones på glass til Norge nå"?

Green mean machine

Snill Koala & snill Carina

Lene blir undervist i Koala

Husdyrene våre

Hushjelpen

Ler, men nervøst

Lene nyter å være høyest

Dharma, bare i Australia

Busskortet som fulge med hadde rett navn.
Good help is hard to find?

Prisen av Storbritania

Venter på bussen. Gammel vane.

Lene fant sin kake

Svarene dere ikke visste dere trengte

Til alle dere NKFere, mi amigos, altså både jenteamigos og gutteamigos, på godt dårlig oversatt Norsk. Etter tre uker på skolen bør jeg nok si noen tanker om hvordan dette er, for kanskje noen tenker at dette bør jeg gjøre om ett år. Svaret er ja, det må dere.

Nå er det riktignok gått bare tre uker, så jeg har bare fått nesen over dørstokken såvidt. Men skolen er en instutisjon av vennlighet, så langt som øyet kan se. Tidligere i har jeg skrevet ting om reisen, men det skader ikke å gjennta meg selv når det kommer til hvor lite "vinterklær" dere må ha med. Med vinterklær mener jeg lange bukser og genser, eller strømper og hatt som dem gjør i Australia.

Det jeg annbefaler først og fremst er å ha alle ting i orden før dere drar, se igjennom papirer og sånn. Det hjelper mye på, selv om det er enkelte i reisefølge nummer to som har bevist at gullhår ikke har sluttet å vokse. Ta med alt av papirer som kan bli nyttige (TOEFL attest, CeO (opptaksbrev), Lånekassenpapirer, Smartpass for signering, utskrift av visum etc). Du må ikke, men det hjelper om du kommer i problemer. Skaff også overnatting. Skolen kan fikse dette, noe jeg valgte å benytte meg av pga sikkerheten rundt fotoutstyret mitt. Men det kostet meg 70 dollar natten, andre i kompani nummer to fikk en hel uke for 110 dollar. Let også etter hus før dere kommer ned, slik at dere får unnagjort boligjakten kjapt.

Hvorfor skal dere reise til Australia? Vel, for det første, folkene er faktisk så hyggelige at det kan ikke beskrives, selv trøndere føler seg som Brink i stafetten - forbigått. Skolen er hjelpsom, og personalet strekker seg uvirkelig langt for at vi skal få til det vi vil (f.eks. double major). Både fakultetet og det internasjonale senteret hjelper med tips til fag, bilkjøp, husleting og kostnadsberegninger. Skolen fikset til og med en bil for å kjøre rundt elevene på visninger kostnadsfritt. Selvfølgelig ønsker skolen fler velstående Norske studenter, og dem gjør virkelig hva dem kan for at vi skal komme hjem positive, som god reklame.

Dere kommer nok ikke til å reise til Australia, og bli dobbelt så gode fotografer. Her legges det langt mer vekt på grunnleggende kunnskap virker det som om, og ikke minst kombinasjoner av fag. Hvert semester skal man normalt ha fire fag, og hvert fag har tre timers undervisning i uken. I tillegg forventes det at du jobber syv timer pr fag på egen hånd i uken, altså 40 timer totalt, som er både mye og overkommelig. Nivået på elevene virker ikke å være avskrekkende, mange er veldig unge. Men det er helt klart noen som er veldig gode i alle fag, det ser man rundt om kring på skolen hvor verkene til elevene henger.

Det er ingen klassesystemer her, det er forelesningsbasert. Som sagt skal man ha fire fag hvert halvår, av dette er normal oppbygning core, major, minor og elective. Core er hovedfag som er felles for alle kreative fag, f.eks kundebehandling eller økonomi (alt rettet mot kreative fag). Major er hovedfaget, f.eks fotografi. Minor er noe du velger som du vil ha ekstra kunnskap i, for å bygge under kunnskapene i major. Det kan for eksempel være grafisk design, for å være flinkere i Photoshop. Elective kan være hva som helst. Marinebiologi, Fransk, økonomi eller rettsmedisin. Hva som helst, men de annbefaler å velge noe som passer hva du ønsker å bli. Vil du bli åstedsfotograf, velg rettsmedisin. Vil du bli portrettfotograf, velg psykologi for å lære mennesker. Valgene er mange. Man kan også ofre alt, og jobbe ekstremt hardt, for så å oppnå en double major, noe som i praksis gir deg to bachelorgrader. Men det er to kombinerte, så man får papir for en, hvor det står man har to. Uklart nok?

Jeg tror ikke en toårig NKF student lærer ekstremt mye bak kamera på denne skolen. Ikke fordi skolen er dårlig, på noen måte, men fordi NKF er veldig praktisk orientert, og man gjør nok unna tre års kamerakunnskap på de to årene på NKF. Derimot er det all den underliggende informasjonen man får her, som former all utdannelsen til en helhet. Man lærer ting grundigere på alle andre måter. Som i Photoshop, som i det å håndtere mennesker og mange andre nyttige ting. I tillegg er det et stort tverrfagig prosjekt på skolen, hvor man skal lage en stor og seriøs reklame. Jeg vet noen nå som driver med en serie videofilmer. Ja, det er nemlig også muligheter til å gjøre deler av utdanningen innenfor film her. Videofilm, ikke kjedelig mørkeromfilm.

Nå skal jeg være forsiktig med å uttale meg, jeg har dog gjennomført en intensiv block mode på tre uker, noe som tilsvarer et fag over et halvt år. Dette var i Photojournalism, noe som lignet veldig på det vi var igjennom sammen med Anders Nilsen på NKF. Men samtidig ikke, fordi alt var gjort på en annen måte, som gjorde det mere interessant. Her fikk vi også krav om å skrive nyhetshistoriene, og det var relativt strenge krav. Men jeg lærte utrolig mye på å gjennomføre det, og med litt research ble nyhetsatriklene mine relativt gode. Dog venter jeg enda på karakter, så jeg ska være forsiktig med å si noe enda.

Men det er noe NKF kunne adoptert. Her får man karakter for hvert eneste "tema". Man får også vurderingskriteriene tilgjengelig før undervisningen startet. Eksempelvis, på fotojournalistikk var det 40% journal (refleksjonsnotat, her skulle du vise fremgangen av researchen din med avisutklipp og notater fra timer, intervjuer etc), nyhetsartikkel 20%, nyhetsbrevartikkel 30% og oppmøte 10% (ble tatt sporadiske sjekker om du var til stede).

Fakultetet (dvs skolen, studioene etc til New Media Arts faget) er helt nytt, og alt utstyr, macer og fasaliteter er nye. Det er fritidstilbud utenfor skolen på alle tenkelige måter, det er barer og cafeer på skolen og stranden er lengre enn hva du orker å gå. Prisene er uslåelige (beregn 3000 pr pers og du har en sydenleilighet med basseng og høy standard). Mat er billig. Buss er under ti kroner turen. Men hvordan det er rundt om kring i byen vil det stå masse om i bloggen min ellers. Med bilder.

Jeg lover å skrive fler oppdateringer som året går, men dette ser veldig bra ut, og her vil nok de fleste trives. Liker du ikke lave priser, god skole, billig øl, strender og sommer hele året, ja da er kanskje ikke dette plassen for deg. Men tross alt; det beste med plassen (så godt som alt er), det er skolen.

Sjallabais - vi snakkes - have fun in Trondheim til høsten da. Mulig jeg stikker hodet inn til jul.

Så var Søndagen snart unnagjort. Det ble litt trening, avslapping og tid til å redigere bilder. I morgen er også en fridag, så da skal jeg på en visning, og jeg skal gjøre research til skolearbeidet til Tirsdag.

Litt av grunnen til at jeg kjøpte meg PEN kamera var at det i tillegg til å være et genialt brukskamera, også filmer i HD. Og jeg har litt tanker om at jeg også vil ha noen sideprosjekter med film i fremtiden, så i dag har jeg lekt meg litt med den funksjonen.



Snart begynner Glimtkampen. Dvs om en time. Jeg lurer litt på om jeg skal bli på Mac-laben og følge den via nett, eller om jeg skal dra hjem å sove. Blir sikkert til at jeg blir her. Dumme aircon er ikke på, så jeg sitter å har det relativt hot her.

Gode nyheten: Nå er pene Lene på Gardemoen og skal begynne reisen sin til Australia. Siden jeg dro har jeg vært litt rar, fordi man kjenner det ikke så godt på kroppen det og ha en kjæreste som bor flere tusen mil unna, selv om man prates på nettet. Men nå som hun nærmer seg, så merker jeg det kribler i kroppen *smil*.

Husk å hei på Bodø/Glimt. Tror jeg.

Jens Bjørneboe, Ti bud til en ung mann som vil frem i verden

1. Det første bud er ganske lett. De som er flest har alltid rett.

2. Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta den sterkestes parti.

3. Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.

4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.

5. Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.

6. Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører.(For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)

7. Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.

8. Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du den beste livspolis.)

9. Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til han som ryktet gjelder.)

10. Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll, men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid, én time forut for din tid.


Saa mine venner, er suksessen og pengene verdt det aa vaere et skygge av et menneske?

Helg på lavoktan

Så er min første helg i Townsville kommet. Mange ville vel trodd at jeg satt på en eller annen bar for å døyve varmen med en øl i hver neve. Men nei, jeg har innstallert meg på St. Pauls College med internett, og ikke så mye mere å drive med. I sted forsøkte jeg å finne fotballbanen, og den fant jeg. Men der var det ikke lys, og å spille fotball i mørket når dyrene er "nochturnal", det blir litt for spennende.

De siste dagene har overbevist meg om en ting; jeg/vi må ha bil. Jeg tror jeg kommer til å slite ut et par sko i uken med de avstandene som er i denne byen. Det er bare et faktum. Jeg har sett på biler i dag, og har spurt/lest meg opp på roadworthy cerficate og registration - som tydeligvis koster en del penger. Dermed blir jeg sittende å lure på om jeg skal handle i fra en bruktbilhandler i stede, som alltid selger bilene som "drive away". For dem som er interessert kan jeg si at man må beregne mellom 500-1000 AUD dersom man kjøper en bil privat uten alt i orden, og det er bare for å få den på veien. Eventuelle reperasjoner tilkommer.

Gåingen jeg har gjort har vært i stor grad for å sjekke ut leiligheter, handle diverse ting og se på byen. Meglerene i denne byen er -slu-, og jeg er glad jeg fulgte rådet om å ikke leie leilighet usett her nede. Bildene blir alltid tatt fra de mest flatterende vinkler, og kvaliteten på utearealer skrytes alltid opp i skyene. Ellers har jeg jo fått handlet meg litt ting; fotball, bager, shorts (endelig fant jeg en med lommer) og diverse skolesaker. Prisene er hyggelige, og på en uke har jeg brukt 300 dollar (ca 1600 kr). Og da har jeg stort sett bare handlet inn nødvendige ting. Bussen koster 10 kr hver vei til byen med studentrabatt, så det går ikke med mye i det budsjettet.

Så fikk jeg endelig tatt meg en gåtur langs "The Strand". Skal være en av Australias fineste strender, men den var kanskje en smule skuffende, sett i internasjonal målestokk vel og merke. Men nå var det jo vinter da. Men badesonene var relativt små (det kan jo ha sammenheng med at det var vinter også) og lite folk på stranden. Jeg var også ved "Rockpool". Et sjøvannsbasseng for dem som ikke vil slåss med hai'er og saltvannskorkkiser. Helt ok anntar jeg, og litt familiepreg var det jo også på det.







I dag fikk jeg forresten se mine første hoppetusser. Kom ut av bussen, og plutselig stod jeg midt i en flokk av guruer. Men dem var relativt skeptiske, så jeg fikk akkurat knipset en på lang avstand før den fosserte ut igjennom buskaset.



Helgen går nok med til litt forskning på skoleoppgavene mine (elektronica musikkproduksjon og ecoturisme), også håper jeg å få trenet litt. Foten som var vond begynner å bli litt bedre nå så. I skrivende stund er det 23,3 grader og klokken er snart halv ni. Akkurat nå ønsker jeg meg en kald pils bare for å kjøle meg litt ned. Campus er dog folketomt siden det er ferie for alle andre, så det blir sikkert til at jeg bare tar det med ro og muligens ser litt TV.

Ja forresten - jeg har forresten fått laget meg skype-konto nå for dem hjemme som vil ringe meg opp. Vi har begrenset nettbruk på dagtid, men fra 12:00 Norsk tid til 0:00 Norsk tid (20-8 her) så er det ubegrenset bruk.

Sjallabais ;)

"I need shunshine so my eyes can smile"

Ray calling Norway. Det rimet jo også, faktisk løser alt seg i vakre Townsville! Nå har det gått to skoledager, men ellers er mye det samme. Været er helt strålende, og jeg storkoser meg! Går fra studentboligen omtrent hver dag når stolen står opp i syvtiden, og er tilbake akkurat når den går ned i femtiden. Det er eneste måten jeg merker at det er vinter her på, helt utrolig fin egenskap å ha.

Australia har en shortsbug, forresten! I dette landet finnes det to typer shortser, den typen Bill Gates ville ha gått i, og rene surfeshortser. Piratbukser eksisterer ikke, og shortser med lommer er saga blott. Så jeg går konstant rundt med en håndveske (ikke manbag nei) som jeg fikk på universitetet, for å ha lillekameraet med, penger og mobiltelefon og så videre.

Det blir mange kilometer pr dag i gåing. Som jeg sier, avstandene er enorme, og bussene går stort sett en passasje. Så når jeg skal jakte på hus og butikker (som i shorts) så blir det mye trening av apostlenes hester! Jeg har fått litt vondt på ene risten, men det gikk over litt når jeg byttet til nye sko. Ja apropos nytt. Her er det meste veldig billig, men merkevarene er anneledes enn i Norge. De typiske norske butikkvarene som Nudie, Neef og Adidas er veldig skjeldne her. Men det vil ikke si at det ikke er merkevarer her, det er bare veldig anneledes.

Men den jevne australske mann og kvinne over 30 kler seg relativt likegyldig. Det er stort sett jenter under 30 som vet hvordan dem skal ta seg ut. Guttene kjører strandstil eller veldig nerdestil virker det som om. Biff fant jeg i butikken her om dagen. 60 kr kiloet. Gleder meg til grillingen begynner! Fordi 48 0,375l ølbokser koster ca 60 dollar, eller 330 kroner. Og jeg regner med det har litt mere krutt enn norskt øl. Ellers er det meste 30-50% billigere enn hva det er i Norge. Det er kun en ting som er svine dyrt her, og det er internett! Man må opp i 1000 kr mnd for å få ubegrenset mengde. Mengde altså! Det er noen år siden det fantes i Norge.

På skolen er tempoet litt slakkere enn hva dem sa. I utgangspunktet skulle vi være fra 7-21 på skolen hver dag i 2,5 uker, siden jeg tar 13 ukers undervisning på 3. Men i stede ble første dagen fra 9 til 15, og professoren lovet at vi ALDRI skulle ha det så stressende igjen. Jeg lo lettet inni meg. Australia er manjana manjana (rettskriving, nei takk), og alt er bare cool. Lærern med doktorgrad er en tegneseriefigur som vipper på stolen og synger innimellom.



Nettopp synging fikk jeg også en dose av. Det var en typisk Townsvillinsk opplevelse. På bussen roper plutselig to eldgamle negre "HEY OLD MAN ... do you wanna learn to play the guitar?" Jeg svarte at det hørtes morro ut, men jeg var litt sliten. Han spurte da om å få lov til å spille litt, fordi da ble han så glad - og jeg. Og han fikk rett i det. Så der spillte han muntre versjoner av bluessanger hele bussturen. I need sunshine so my eyes can smile. Det var kanskje mere Jamaica over det, men hærlig. Han skulle fått laget musikk til bildene mine, egentlig.

Slik er bare folk i Townsville. Absolutt hærlige! Det eneste jeg/vi plages med, er å finne husrom. Men jeg har et par visninger før helgen, så vi satser på det ordner seg. Men vi er jo veldig kresne også. Forresten er Australske meglere glade i vidvinkelen. Bassengene ser ut som folkebad på bildene, men er badekar i virkeligheten. Akta, akta.

Untill next time - kanskje med strand og ken-guru-a - Hilsen fra Ray - som dem sier.