"I need shunshine so my eyes can smile"

Ray calling Norway. Det rimet jo også, faktisk løser alt seg i vakre Townsville! Nå har det gått to skoledager, men ellers er mye det samme. Været er helt strålende, og jeg storkoser meg! Går fra studentboligen omtrent hver dag når stolen står opp i syvtiden, og er tilbake akkurat når den går ned i femtiden. Det er eneste måten jeg merker at det er vinter her på, helt utrolig fin egenskap å ha.

Australia har en shortsbug, forresten! I dette landet finnes det to typer shortser, den typen Bill Gates ville ha gått i, og rene surfeshortser. Piratbukser eksisterer ikke, og shortser med lommer er saga blott. Så jeg går konstant rundt med en håndveske (ikke manbag nei) som jeg fikk på universitetet, for å ha lillekameraet med, penger og mobiltelefon og så videre.

Det blir mange kilometer pr dag i gåing. Som jeg sier, avstandene er enorme, og bussene går stort sett en passasje. Så når jeg skal jakte på hus og butikker (som i shorts) så blir det mye trening av apostlenes hester! Jeg har fått litt vondt på ene risten, men det gikk over litt når jeg byttet til nye sko. Ja apropos nytt. Her er det meste veldig billig, men merkevarene er anneledes enn i Norge. De typiske norske butikkvarene som Nudie, Neef og Adidas er veldig skjeldne her. Men det vil ikke si at det ikke er merkevarer her, det er bare veldig anneledes.

Men den jevne australske mann og kvinne over 30 kler seg relativt likegyldig. Det er stort sett jenter under 30 som vet hvordan dem skal ta seg ut. Guttene kjører strandstil eller veldig nerdestil virker det som om. Biff fant jeg i butikken her om dagen. 60 kr kiloet. Gleder meg til grillingen begynner! Fordi 48 0,375l ølbokser koster ca 60 dollar, eller 330 kroner. Og jeg regner med det har litt mere krutt enn norskt øl. Ellers er det meste 30-50% billigere enn hva det er i Norge. Det er kun en ting som er svine dyrt her, og det er internett! Man må opp i 1000 kr mnd for å få ubegrenset mengde. Mengde altså! Det er noen år siden det fantes i Norge.

På skolen er tempoet litt slakkere enn hva dem sa. I utgangspunktet skulle vi være fra 7-21 på skolen hver dag i 2,5 uker, siden jeg tar 13 ukers undervisning på 3. Men i stede ble første dagen fra 9 til 15, og professoren lovet at vi ALDRI skulle ha det så stressende igjen. Jeg lo lettet inni meg. Australia er manjana manjana (rettskriving, nei takk), og alt er bare cool. Lærern med doktorgrad er en tegneseriefigur som vipper på stolen og synger innimellom.



Nettopp synging fikk jeg også en dose av. Det var en typisk Townsvillinsk opplevelse. På bussen roper plutselig to eldgamle negre "HEY OLD MAN ... do you wanna learn to play the guitar?" Jeg svarte at det hørtes morro ut, men jeg var litt sliten. Han spurte da om å få lov til å spille litt, fordi da ble han så glad - og jeg. Og han fikk rett i det. Så der spillte han muntre versjoner av bluessanger hele bussturen. I need sunshine so my eyes can smile. Det var kanskje mere Jamaica over det, men hærlig. Han skulle fått laget musikk til bildene mine, egentlig.

Slik er bare folk i Townsville. Absolutt hærlige! Det eneste jeg/vi plages med, er å finne husrom. Men jeg har et par visninger før helgen, så vi satser på det ordner seg. Men vi er jo veldig kresne også. Forresten er Australske meglere glade i vidvinkelen. Bassengene ser ut som folkebad på bildene, men er badekar i virkeligheten. Akta, akta.

Untill next time - kanskje med strand og ken-guru-a - Hilsen fra Ray - som dem sier.

Sommerfuggel i vinterland

Ørnen på armen fikk hvile litt. Vips, 1-2-3, så var jeg innbygger i Townsville, Queensland, Australia! Og her er jeg liten og lykkelig sommerfuggel i vinterland. Solen har gitt sjelen min smørblidt smil, og jeg bare stortrives! Så mye at min kritiske røst må få hvile litt, og jeg må bare fortelle om opplevelsen å flytte så langt.

Jeg har jo en liten flokk som følger med ned. Dem sier jeg varmer opp solstoler, jeg gjør nok det mentalt, ja. Men til dere, gled dere! Turen startet jo i Bodø med Norwegian, litt venting på Gardemoen, før det gikk til Brüssel. Der ble det også et par timers venting, men bagasjen gikk direkte fra Oslo til Sydney, så jeg fisket bare opp PCen og skrev litt mens jeg ventet. Det var et merkelig lite fly ned til Brüssel forresten, men jeg var devis i tåkeland nå og da hele turen. Eller jeg svevde på skyene?

Fra Brüssel gikk turen til Abu Dhabi. En plass jeg tror jeg må besøke en gang, men når det er sagt, det virket ikke å være allverden å se utenom sand og bygninger. Men kanskje noen pene strender? Landet er i allefall rikt! På doen var det folk som konstant vasket, så ethvert avlukke var til enhver tid 100% nyvasket. Ved vasken var det en trivelig liten tass som rullet ut tørkepapir til deg. Oppe i hallen satt sjeiker å pratet seg i mellom, mens dem så på nokså talentløs arabisk fotball på TV. Kanskje eide dem lagene, hva vet jeg. Alt var i allefall helt suverent konstruert på flyplassen, og alt så ut til å være maks ett år gammelt.







Etter en bra, men noe trang flytur ventet jeg på å innta verdens lengste passasjerfly, en Airbus 380-800 tror jeg det het. 75 meter langt. Og like trangt som det forrige. Heldigvis ble det midtgang på meg denne gangen, så i stede for å sitte klemt ved vinduet, fikk jeg gleden av å våkne til "oh, I'm sorry sir" hver gang flyvertinnene feide inn i skinnleggen min med mattrallen. Men begge flygningene hadde et enormt underholdningstilbud med filmer, serier og spill, så det gikk forbausende greit. Forann meg hadde jeg en sørafrikansk dame i sine beste pantertanteår, som startet showet med å spørre etter vodka. Hvilket hun også gjorde de følgende timene - til hver severing. Og det var mange, til slutt måtte jeg be dem gi meg en pause. 14 timers flytur, og det var sikkert 8-10 matserveringer på den tiden. Etihad er kåret til verdens beste flyselskap nylig, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Den totale prisen for Oslo-Sydney var 5300 kr, og jeg spiste sikkert for 2000 kr på den turen, omregnet til flymatpriser.

Etterhvert som turen gikk sovnet jeg, og våknet nokså forvirret. Ene gangen slo jeg tomt ut i luften i det jeg våknet. Jeg bare kikket nervøst rundt, men det virket som om ingen hadde fått det med seg. I min fortumlelse så måtte jeg selvfølgelig prestere å spørre frøken vodka-to-all-meals etter klokken, siden hun var eneste våkne. Og hun visste mer enn hva klokken var, ja faktisk hadde hun rukket å få i seg nok vodka til å tro at jeg var svært så interessert i å høre om hele oppveksten hennes i Sør-Afrika samt hvordan døttrene hennes gjorde det i Australia. Gosh hadde hun bare drukket litt mer så hun hadde sovnet. Men heldigvis var hun nær ved det, så nær at leppene for sikkerhets skyld var halvt bedøvet slik at jeg konstant fikk servert en dusj med damespytt på meg. Æsj. Don't drink and try to be fly.



Vel fremme i Sydney vaklet jeg nervøst ut av flyet. Vi hadde fått kortene vi skulle krysse ut, og jeg hadde krysset ja på tre ting. Ikke var fotballskoene mine rene for "soil", jeg hadde dyrt utstyr med meg, og jeg var usikker på om Abu Dhabi tilhørte Afrika - noe det ikke gjorde. Australia serverer geografitimer på flyplassen, gjør dem. Jeg ble svært lykkelig overrakset når mannen med stempelet fant ingen feil med visum, og han stemplet passet og syngte "alrite mait', yoah clea' to go'". Muntert snublet jeg bort til bagasjebåndet litt forundret over hvor enkelt dette skulle være. Skremme-TV tenkte jeg for meg selv.

Så fikk visst mamma rett. "Du må jo isje kjøp sånn harplastkoffert. Dennj kåmmer te å bli knust te pinnjve!" Jada jada jada, så fikk du rett i det da! Så det ble en liten tur innom bagasjefolkene som lovet å ordnet opp i dette. Dem skulle visst ringe folk med lappesaker som skulle fikse. Tankene vandret fort fra dette når jeg rundet hjørnet fra bagasjemenneskene. QUARANTENE!!!! Javel tenkte jeg, nå skal det bli liv. Jeg trodde jeg hadde et lass med tid, og nå skal jeg stå i millionkø for å komme frem til menneskene med verdens strengeste blikk. Det var en treleddsoperasjon. Men til min store overraskelse - og begeistring - så selv om køen tok en evighet, så var alle båsene opptatt. Tolleren så på mitt kort med tre "I do" på, og så smilende opp på meg, trakk på skuldrene og sa "see yah'". Skremme-tv, tenkte jeg nok en gang. På utsiden kom fasiten, da fikk jeg se hvem som var i båsene. Hvorfor de ikke byttet ut de 15 spørsmålene på kortet med "Are you Asian" vet ikke jeg.

Det ble enda mere kø for å sjekke inn på Virgin Blue. Som bare tok cash - dermed måtte jeg springe å hente det, men det var også ikke nødvendig å stå i den køen sa damen. Som ba meg ta bussen til andre terminalen. Jeg løp å tok ut penger, for nå begynte det å bli litt lite tid. Jeg hoppet på bussen til neste terminal, og det var ut på motorvei og igjennom lyskryss for å komme dit. Overtrøtt ble jeg bare stående å le over at sjåføren på bussen satt å leste avisen halvparten av tiden, uten at noen andre enn jeg reagerte på det. Før dette var mine første skritt på Australsk jord tatt, nå tenkte jeg på om det skulle bli mine siste.





Jeg kom helskinnet frem, og noen små minutter før insjekkingen stengte fikk jeg ordnet de siste detaljene. Takk til damen i forrige skranken som ba meg ta bussen først slik at jeg slapp 15 meter med kø på første terminalen - og i stede måtte stå i 50 meter kø på neste. Men så lenge jeg kom med var det ok. Jeg hadde 13 kg håndbagasje fordi jeg ville holde pc og fotoutstyr utenom fuktige lasterom og kasteglade losse og lesseaper. Dermed ble det litt lurerier for å komme igjennom 7 kg grensen til Virgin. Jeg satset på at dem lot seg lure at jeg hadde min svære rykksekk bare på en skulder. Noe dem gjorde. Men når jeg se meg i speilet nå er den skulderen 3,5 cm lavere enn den andre. Helt sant!

Flyet lettet, og det ble tre timers flytur mot retningen jeg kom i fra. En smule dårlig planlegging der i fra min side, fordi jeg skulle spare to timer flytur til Australia. Dustemeg. Men det gikk bra, jeg sov litt og spiste litt der også. Eat eat eat.

Første skritt på Queenslandsk jord var en fin opplevelse. Arrival service som skulle hente meg på flyplassen glimtet med sitt fravær (noe jeg skjønte hvorfor etterhvert som dagene gikk, dem var tydeligvis noen deadbeat surfers som var ansatt for noen dager bare). Men likevell var det vidunderlig. Varmen slo i mot meg, 24 flotte varmegrader, strålende sol - og grønt og fint ute! Hele flyturen gikk over Hallvard Flatland, mens akkurat der Townsville ligger er det masse fine små og spisse fjell. Det trenger en nordlening i Australia.



Jeg måtte innse at slaget var tapt og praiet en Toyota Prius taxi. Og her startet imponeringen min med en gang. Maken til trivelig fyr! 25 dollar og 20 minutter senere rullet jeg inn foran et random bygg på et enormt campus. Jeg hadde virkelig ingen anelse hvor jeg skulle, men jeg måtte stoppe en plass før taxiregningen ble skyhøy. Campus er sikkert 1x2 km, og inneholder veldig mange bygninger. Jeg prøvde å dra i døren, men alt var låst. Plutselig kommer det en eldre lavbred dame ut og sier hei, og lurer på hva jeg tenker på. Utrolig nok kom jeg til rett bygning på første forsøk. Taxisjåføren så på meg med et fetter-Anton blikk, før han rullet videre og vinket ut av vinduet.

Innlosjeringen gikk finfint, og en studentjente som jeg ikke enda kan navnet på låste meg inn dit jeg skulle. Et lite minimalistisk rom med felles dusj og do. Men helt ok. Jeg bestemte meg for å gå en rundt for å sjekke ut litt, selv om jeg var trøtt som en sokk etter evigheter i reisemodus. Jeg fant ut at jeg skulle gå ned til nermeste butikk og forsøke å handle litt. Og da slo det meg. Australia må ha verdens mest hyggelige folkeslag. Her prater alle til deg som om du er naboen deres, og jeg ble stoppet flere ganger på gaten av folk som bare vil slå av en prat om været og hva jeg har gjort i dag. Totalt random, og utrolig koselig.

Her i Australia er dem veldig laid back. Softe folk altså. Dem er totalt motsatt av tyskere, og her er det humøret som går foran profitt. Et land for mitt hjerte! Man får et litt annet inntrykk når man kommer, det er plakater overalt med strenge regler for både ditten og datten, men praktiseringen er svært soft. Dette er texas! Folk går i Cowboyhatter og kjører pick up med størst mulig motor. Til og med vernehjelmene har cowboyhattbrem under. Dem kjører med hundene bundet på platten på pickupene. Dem har verdens lengste lunte, og er absolutt aldri i dårlig humør. Jeg lurer på om Engelskmennene vet hva dem gjorde når dem plasserte alle fangene her, hvorfor lot dem ikke fangene bli igjen i England, mens dem selv dro hit?? Fint for meg i allefall, her er det ingen briter med tenner som har blitt skutt inn med sprettert. Jentene er nede er høftlige, pene og klassisk pent kledd, uten å kle seg som øst europeere. Den klassiske "jeg-vil-bli-med-i-pornofilm-looken". Generellt sett er alt trivelig og fint. Men kanskje har en del av befolkningen litt dårlig strand-kropp. Jeg tror ikke dem bare griller mager svinebiff her. Det er litt texas over også det.



Jeg er innlosjert på et kristelig college (!!!) mens jeg leter etter bolig til meg og min kjære. Det er litt av en oppgave viser det seg, ikke det at det i grunn er vanskelig - men med bare føtter og store avstander tar det circa tusen timer å se på ett hus. Men det er dus å bo her. Tre varme måltid i døgnet, og selv om måltidene er rare (jeg får smakt en del ny mat!), så er det fint å slippe å bruke tid på matlaging nå mens det er travelt.





Studiene begynte forresten i dag. Klassen er nok litt umoden virker det som om, men opplegget virker å være ganske smart. Undervisningen er strukturert og god, og du vet akkurat hva du får. Detaljerte planer som føles til punkt og prikke får man utdelt ved oppstart. Lærerene er også gode, og han som var i dag har doktorgrad. Evalueringer gjøres etter hvert "tema", og man får karakter på det. Men det virker som om man får karakter på det skriftlige arbeidet, hvor man må vise at man forstår det man skal gjøre, mens det kan virke som om bildene står man mere fritt til å gjøre hva man vil. Det er i grunn smart dersom det er slik. At man må bevise at man vet, men man kan gjøre som man vil? Håper det!



Jeg snek over skuldra til en student i dag. Anntageligvis major i digital media. Og fy faen for et sinnsykt rått bilde han jobbet med. Jeg lurer litt på om jeg skal ta to majors. Har to-tre uker på å bestemme meg.

Nå skal jeg forsøke å gjøre litt fornuftig. Til dere som kommer etter: kjøp Virgin telefonabb så ringer vi alle gratis til hverandre, ikke pakk vinterklær (BORTKASTET), husk høy solfaktor selv om det er vinter - OG GLED DERE!!

I dagene fremover skal jeg forsøke å komme meg til stranda å fortelle litt om den. Cheers mates. Hilsen en Raymond som så langt er lykkelig overrasket. Og - ta det med ro. Byggene er MYE større enn hva dem ser ut til å være på google maps. Det er bare at ALT er stort her, så dem ser små ut. Kjøpesentrene er gigantiske.

Forresten - det er ganske mye dyr her. Men det går overaskende bra. Første dagen gikk jeg i kommandostilling, men jeg er allerede blitt vant til å se lizzards på veggene og skumle rare dyr overalt. Alle skygger banen, og selv jeg som friker lett ut for dyr, så går det bare fint. Hipp hurra.

Sjeik En Gmark

Da har jeg ankommet Abu Dhabi. Et skikkelig araberland, ja her snakker man struktur og symetri. Ja jeg kjenner nesten jeg ble litt rørt. Innflygningen klokken halv syv om morgenen i 35 grader gav en utsikt til uendelige sandyner - og en rekke bevis på at arabere designer alt med linjal. Her er -alt- snorrett!

Jeg kom hit med Etihad, og det var en suveren opplevelse. Litt trange seter for min del, og med lange mennesker rundt meg, så avstod vi i samlet flokk fra å legge noe som helst i sovestilling. Utenom det var alt helt utrolig. Dannede arabiske flyvertinner får Norske flyvertinner til å fremstå som avdankede sjarkhorer, med utrolig manerer og holdninger. På en seks-timers flytur fikk jeg fem serveringer - tror jeg - jeg mistet tellingen! Utrolig underholdningstilbud og mat. Luksus rett og slett, med Simpsons, Alle elsker Raymond, MASH, en rekke gode filmer og generelle fasaliteter som visstnok skal være verdens beste.

Jeg knipset noen bilder av dette, men skal forsøke å være enda mer bevisst på det til min neste flight til Australia og Sydney. Det flyet skal visstnok få det forrige til å se ut som et modellfly. Jeg gleder meg. Og gruer meg. Til 14 timer i fly. Jeg håper veldig jeg får mere benplass. Men vi er i arabia, hvor menneskene i snitt er 20 cm lavere enn meg.

Apropos området! Her er alt rart. Rart-kult. Flytårnet her er bygd som et seil, og hadde det ikke vært for kuppelen på toppen ville jeg veddet penger på at det var et luksushotell! Flystripen ligger under bakken, jeg vet ikke hvorfor, men kanskje er det fordi sanden ikke skal blåse så lett inn? Beats me, det er i allefall uvant å lande i en grop. Butikkene holder en sånn standard at jeg ikke en gang tørr å gå inn å se på prisene. For det er uendelig vakkert alt som mennesker har skapt her, men jeg sitter med en lotto-følelse på at dette er landet hvor du ikke får gjort noen ting som helst, uten en betydelig sum penger på innerlomma/rumpetaska/baklomma.

Jeg har flydd med en del nordmenn hit. Det er visst en del som har importert seg unnskyldning for å handle dobbeltseng herifra. Det er litt morro, for barna deres ser ut som eskimoer, som definitivt ikke har tilgang på ritalin og samtidig snakker norsk. Nice combo!

På flyreisen har jeg hatt tid til å tenke litt også. Ja, det er en ting som plager meg sterkt om dagen. Det er Norges Kreative Fagskole. Jeg er sur på dem, fordi jeg fikk en B med garantier om å ikke rykke ned ved eventuell klage. Hva skjer? Jo, jeg får i stede en mail hvor det står "you got punked", med andre ord får jeg plutselig en C. Dette plager meg. Jeg følte meg så smart på min første flight på reisen, hvor jeg tok nødutgangen med uendelig benplass forann nesen på alle som hadde sjekket inn før meg. Men NKF får meg til å føle meg dum.

Hvorfor? Fordi jeg har jobbet og studert så hardt og presist. Og så ender jeg opp med en C. Det er stygt gjort av skolen! Fordi jeg er et talent, men dem skulle visst straffe meg for å være "cocky" å klage på en B. Og nå skal dem lage en skamplett som skal følge meg resten av livet? Hell no, sier jeg! Ikke skal NKF gi meg en humørsyk sensor som sier jeg er dum. For jeg har virkelig prøvd hardt. Og får jeg C, så kaller dem meg uintelligent! Og når jeg spør hvorfor, så ignorerer skolen meg. Intutisjonen jeg har betalt 90.000 kr til det siste året, -ignorerer- å svare på saklige mailer. I stede har jeg hentet inn vurderinger i fra norges ledende fotografer som motstrider deres vurderinger. Det er litt hærlig. Jeg undrer meg om dem vet jeg kommer til å gå Jack Bauer on their ass?

For er det en ting som er ganske så urokkelig og sterkt i meg - så er det rettferdighetssansen.

Nå skal jeg finne meg noe mat. Ikke fordi jeg er sulten, men fordi jeg ble servert reker, og forsøkte å spise det. Det tror jeg blir siste gangen. Det er så ekkelt som det blir, og jeg sliter enda med ettersmaken fra den ene reka jeg forsøkte å spise (og spyttet ut blande fasjonable arabere) på flyet for fem timer siden. Neste stopp er Sydney. Dit skal jeg med verdens lengste passasjerfly på over 75 meter. Gru-gleder meg. Til både flytur og ankomst.

Og; jeg skal forsøke å laste opp litt bilder og video så snart det lar seg gjøre. Sjallabais :)

Siden med det grønne gresset

Så da er det gjort. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Brussel, som påstås å være i Beliga. Jeg kjøper den, og konstaterer at jeg hadde satt meg forbausende lite inn i reiseruten, til meg å være. Men i skrivende stund er ikke i publiserende stund, siden internett er dyrere enn olje i dette landet.

Men Bodø er forlatt til fordel for et nytt og spennende land. Men det var en sterk ut av meg selv opplevelse i det jeg bordet flyet og avgjørelsen var endelig. Det er så lett å høre om andre som gjør det, man tenker bare på alt det fine dem skal få oppleve. Men når man skal gjøre det selv, kommer også tankene snikene om alt man forlater.

Jeg har vært sterk i mine ord om Bodø, og ikke minst Bodømenneskene. Og jeg mener fremdeles dette. Men i løped av de siste dagene har det slått meg. Menneskene i Bodø er slettes ikke dårlige inni seg, dem er bare et offer for sine omgivelser. Og hva andre mener om deg, det er det ikke mange som kan overse.

For når jeg tok mine siste ord med menneskene som jeg bryr meg om, så innså jeg hvor mye godt som bor i dem. Det er kanskje stygt å si det, men hvordan dem betyr så uendelig mye for meg, tross deres "Bodske" svakheter. Menneskene i seg selv er så fantastiske at det overskygger alt annet ved dem. Men samtidig blir jeg litt trist hvor mye dem kunne vært om det ikke var for lenkene som holdt dem nede.

Det å ta mine siste turer i Bodø, til Kjerringøya, Mjelle, Saltstraumen og Straumøya. Det når flyet lettet og jeg fikk en nydelig godværsutsikt over de krittvite strendene i skjærgården. Det gjør noe med meg. Jeg kan ikke fornekte det at Bodø er, om så ikke alltid, men den eneste plassen jeg elsker. Jeg liker drøssevis av andre plasser, men Bodø - det er i mitt hjerte. Og min siste ultrakorte motorsykkeltur uten hjelm ved midnatt kvelden før jeg reiste, den bare fortalte meg så mye. Duftene, stemningen og lyset. Det blir som med menneskene, når dem er på sitt beste, er dem svært vanskelig å konkurrere med.

Alikevel fikk jeg min sterkeste opplevelse når jeg skulle besøke "Gammel Onkel". Onkelen til mamma som nærmer seg 90 år, og begynner å bli hjerteskjærende svak og dement. Men jeg drømte at jeg måtte dra å si adjø, noe jeg gjorde. Og det er lenge siden sist jeg så han med et klart øyeblikk, men når jeg var der var han veldig bevisst. Hvem jeg var og hva jeg skulle. Og ordene hans var en kniv i hjertet mitt. "Dette er nok siste gang jeg ser deg. Ikke glem hvem jeg er". Det er hardt å holde tårene tilbake også nå, her jeg sitter på flyplassen å skriver. Dette er den som har vært mest min bestefar i min oppvekst. Og nå reiser jeg i fra han. For evig sier han.

Tankene vandret videre. For sannsyneligheten at noen blir borte mens jeg er i Australia er jo veldig stor. Og alle jeg sier adjø til, kan være for siste gang. Det gjør alt så mye mer vanskelig, men også så veldig verdifullt. Jeg har tatt meg tid til menneskene som betyr mye for meg. Kanskje dør noen av sykdom. Kanskje dør noen i en bilulykke. Kanskje dør jeg? Uansett forlater man mye. Og et er veldig tungt.

Det at jeg har en fantastisk kjæreste (snart samboer) er noe som hjelper meg igjennom dette. Jeg kan se frem til hun kommer reisende etter meg til Australia om ikke så lenge. Også betyr det så mye at hun var i Bodø før vi dro til Australia. Når jeg får hjemlengsel, så er det faktisk noen nær meg som skjønner hvem og hva jeg snakker om. Noen som gir meg like mye som jeg gir henne. Balanse. Lidenskap. Ærlighet. Det er vakkert.

Ordene jeg fikk i fra "Gammel Onkel" gikk veldig inn på meg, som du kanskje forstår. Samtidig ble det en slags vekker. Jeg ser en person som er veldig lei seg for at livet ebber ut. Han hadde nok planer og store drømmer, helt garantert. Og jeg tror mange av dem skulle gjøres "i morgen". Når jeg sitter å studerer hvordan han klamrer seg til inventaret for å klare å reise seg for å trykke hånden min for siste gang før jeg reiser, så er det symbolsk for hvordan man kan klamre seg til håpet og livet. Jeg tror nok "Gammel Onkel" har levd et godt liv, men jeg tror han har mange drømmer som aldri ble oppfyllt, fordi han ønsket trygget. Kanskje den beste tryggheten er sikkerheten av at man fikk opplevd det man ville før man forlater verden? Jeg vet ikke, rett og slett. Men det skremmer meg.

Hodet mitt tar plass mellom barken og veden. Hvordan blanserer man dette? Hvordan får jeg beholde det gamle og trygge, som gjør at jeg slipper å forlate noen, mens jeg også ikke skal angre på det motsatte? Det å ikke ha prøvd. Nå skal jeg i allefall prøve, og prøve skikkelig. Australia i 2 år, men det blir nok en juleferie hjemme - eller to. Fordi selv om jeg vil mer, så ønsker jeg ikke å miste de gode tingene som har vært der i snart 30 år. Ikke helt.

Heldigvis har jeg gjort en deal. Sommeren 2013 skal vi bo i Bodø, slik at jeg får oppleve hva jeg behøver. Sommer, sol og Bodø. Det er ikke noen bedre kombinasjon, uansett hvor. I mellomtiden skal jeg forsette å klø meg på toppen etter menneskene som har sendt meg meldinger om bloggen min. Dem som understreker at dem er lykkelige. Fordi dem bare er det. Uten å ha noe å sammenligne med. Eller fordi dem drikker så mye og så ofte dem vil.

Kanskje skjønner dem det aldri. Jeg snakker ikke om noe. Jeg snakker om lykke. Og noen ganger er kanskje lykke veldig likt sorg.

"E du lagd av penga?"

Da var turen tatt, båten fikk vind i seilene, og jeg dro nordover mot polarsirkelen - og sørover på temperaturmåleren. Siste dagen i Trondheim var stressende. Det var møter på skolen, pakking av siste rest også måtte hybelen poleres. Jeg mener polere, fordi gutter vasker ikke sånn til vanlig. Vi ønsker oss helst vegg-til-vegg tepper med åpning i hjørnene, slik at alt kan feies under.

Det var travelt-travelt. Fordi jeg måtte gjøre så mange ting, og tenke på så mange ting samtidig. Fordi det å dra fra Trondheim var tungt, fordi følelsen av at byen bare grep armen min, og sa "ikke dra". Solen skinner. I parken griller menneskene, de spiller fotball og drikker øl. Dem ler. Dem ler som om for å si, dette vil du angre på.

Tilbake står jeg ved min gamle, trofaste hvitrøde bil uten støtfanger med hengeren surret trofast bakpå. Den vil dra, den ser opp på meg spørrende for å se hvorfor jeg bruker så lang tid. Jeg gjør det, fordi jeg snur ryggen mot alt og biter meg i leppen. Jeg vil ikke vise at det er tungt, fordi da blir alt tyngre for andre. For andre som kanskje egentlig ikke har tanker å avse midt i eksamen. For andre som kanskje skal hjem til Ålesund og Toten. Fordi jeg har vært i byen i under ett år, og samtlige mennesker har blitt injisert i hjertet mitt. Fordi jeg vil virkelig at dette skal være begynnelsen på resten, og ikke begynnelsen på slutten. Fordi for meg er dette første steg i mitt virkelige liv. Ja! Jeg vil dem skal være med i min båt videre, fordi vi hører sammen. Det vet vi alle, når vi ser hverandre for siste gang - for denne gang! Vi havnet alle sammen ved en slags tilfeldighet, men det var ingen tilfeldighet. Det er fordi vi alle er av det unike slaget, vi tørr satse på våre drømmer, uansett hvor vanskelige dem måtte være. Vi er drømmere. Og drømmere drømmer om hverandre, og vi mister aldri våre drømmer. Derfor er vi evig sammen. Til vi sees neste gang.

På turen hjemover forsøker jeg å se fremover. Jeg lager film underveis med mitt nye kamera, men resultatet blir kunstig. Jeg er ambivalent'isk. Jeg forlater gode Trondheim som jeg bare har uendelig mye pent å si om. Jeg reiser til Bodø, som jeg har uendelig mye pent å si om. Og jeg reiser til Australia om to uker, som andre har uendelig mye pent å si om.

Men når jeg nærmer meg Bodø, dukker det opp gamle minner. Enkelte er gode, mens andre er trøtte? Ja litt trøtte. Dem er liksom sovende. Eller dem får meg til å sovne. Mentalt altså, fordi jeg sover ikke mens jeg kjører bil.

Jeg er delt i mine meninger. Bodø, vakre Bodø med fjorder og fjell. Men med lave temperaturer og enda lavere skydekke. Men folkene da, så uendelig ærlige, med direkte blikk og sterke meninger. Men er de egentlig folk? Eller er dem roboter? Roboter uten ladestasjon kanskje?

Mine venner i Bodø er gode, og mange. De har god moral og rette verdier, og dem setter pris på mitt vennskap, er der i tykt og tynt. Men på så mange måter er de døde. På en måte er de hjernedøde, men kun i venstre hjernehalvdel. Hvor er livsgleden, gnisten og gløden? Hvor er ønsket om noe mer? Når mistet dem den?

Tiden går fort, fordi det føles som om det var i går jeg omtrent daglig gjorde noe moro sammen med mine venner. Vi dro på roadtrip, vi grillet og badet til langt på natt. Vi festet og drakk øl som det passet oss. Men så ble plutselig alle døde, dem ble seriøse. Det er så lenge som fem år siden dette. Men vi var der alle sammen, vi lo så mye, og opplevde så mye. Nå er det kun jeg igjen.

Seriøst. Det ordet hater jeg. Fordi det ødelegger så mye, det er visst slik at vi skal være seriøse. Vi skal være streite mennesker, og når vi kommer til en viss alder, så skal vi ikke lengre være individualister. Nei, vi skal inn i en slags handlingsplan om hvordan livet vårt skal være fra nå, frem til vi blir gamle - og single - og sitter på den lokale puben med høyt hårfeste og lave pupper og sjekker bruktmarkedet.

Dem sier alle, at dem er lykkelige. Lykkelige som liten i en stor verden. Dem liker samboeren, jobben og barn. Dem sier campingvogn i Sverige er minst like bra som Cuba eller Thailand, og at huslånet er en nødvendighet. Men er dette bevisste valg? (takk for setningen, Jørn) Jeg husket en episode fra Top Gear hvor en nyoppstartet bilfabrikat fra England kom ut med en 2008-modell uten ABS. Fordi virkelige sportsbiler er så gode, at dem ikke skal ha behov for ABS. Hvorpå Jeremy Clarkson sier "but you can't help but thinking the real reason is because they can't afford it".

Ja, fordi det er vel gjerne slik at man spiller dem kortene man blir gitt? Når en jente kommer å sier til deg at dere skal ha barn sammen, da kan du ikke lengre kaste kortene dine. Men visst er de lykkelige. Sier dem. Men hvorfor ser jeg dem på sitt lykkeligste den helgen dem har barnefri og konefri, og samles sammen med alle sine venner på fest - la oss si på på et biltreff? Kanskje dem bare spiller skuespill for sine venner. Kanskje det, nja.

Det får meg til å tenke om jeg er gal. Fordi jeg er enda der hvor mine yngre venner var for fem år siden. Og nå har jeg enda yngre venner, er dem hvor mine andre venner er om noen år? Lene sier jeg er Peter Pan uten grønne klær. Jo, det kan nok stemme. På en måte. Men det er kun fordi vi lar våre omgivelser og hva andre mennesker tenker bestemme hvor gamle vi skal leke. Jeg lukket ørene tidlig kanskje, for jeg virker å ha stengt ute alle tips og råd hvordan man skal leve fornuftig. Det er rart, jeg tenker ikke så hardt på hva andre mener om meg. Dem lever sitt liv, jeg lever mitt.

Men når jeg sier at jeg skal til Australia, da ser jeg stjerner i øynene deres. "Vi kåmmer på besøk". Ja særlig, hvor mange sa ikke det når jeg flyttet til Trondheim. Jeg var der i ett år, 70 mil unna, kun Helge kom på besøk, og det var fordi han skulle mellomlande. Nå skal jeg til andre siden av jorden, og dem er mer bestemt enn noen gang. Jada, sier jeg. Jeg himler med øynene, uten å gjøre det. Men jeg ser det, tross kritikker for at jeg må se til å bli voksen, dem lever nok litt livet sitt igjennom mitt.

Spørsmålet tvinger seg frem. Men forsiktig. Og det blir ikke spurt. Og jeg får ikke svar. Men de vet jeg tenker det. "Når døde dere"? For noen dager siden mistet jeg nok en venn til missbruk av stoff. Det er tragisk. Og det ligner på noe annet. Det er nesten som jeg blir litt vant til tanken, for jeg mister venner omtrent daglig til missbruk av penger. Med bilene, båtene, motorsykklene, vannscooterene, leilighetene, hytter, feriehusene og flatskjermene får man lyst til å si "E du lagd av penga?" Det tror jeg kanskje er et Bodø-uttrykk. Det passer i allefall veldig godt inn i Bodø. Fordi man kan virkelig lure på det. Hvor kommer alle pengene fra, er du virkelig lagd av penger?

Det er dem ikke. Men her ligger nok noe av forklaringen. Mine mennesker i Trondheim kommer jublende til meg hver gang de har kommet på en ny ide, hver gang dem har funnet noe som er "dem". Dem kommer når dem får gjort noe med seg selv innvendig. Da er menneskene mine i Trondheim glade. Og det innspirerer meg. "Æ vil, æ vil" tenker jeg, og nye ting fødes i hodet mitt. I Bodø står jeg bare litt på sidelinjen å se på. Det gjorde jeg ikke før. Trondheim har lært meg å sette pris på verdier, og da mener jeg ikke verdier på bankkontoen. Det dreper fokuset mitt, og jeg tenker på feile ting - og utvikler meg ikke som menneske. Og dermed ikke som fotograf.

For når Bodøfolket kommer jublende til meg, er det for å se hva dem har brukt pengene sine på. "Ny bil?" spør jeg. Eieren gliser fra øret til øret. "Jepp, e den ikke fin. 400.000 krona. Fette rå bil!" konkluderer han med. Jeg klarer ikke å la være fokuset som forsvinner på alt annet fordi den bilen står der. Ja ikke bare fordi han gleder seg så mye over en metallklump fremfor andre mennesker, men fordi jeg vet han må jobbe en del overtid for å kunne betale den bilen. Vips! Enda mindre virkelige verdier. Og jeg vet han må betale renter. Og service. Og forsikring. Og verditap. Vips så forsvinner friheten, og muliheten til å gjøre det han virkelig vil i livet. Fordi det er garantert ikke å eie den bilen han ønsker mest!

Men slik er det i Bodø. Status er omtrent like viktig som på Aker brygge. Ja, kanskje viktigere, statusen i Bodø koster bare litt mindre. "Ja men det e jo det æ virkelig vil" sier han, og ser på bilen. Jeg tror han ikke. Jeg tror ikke han ville brydd seg om den bilen dersom han var siste menneske på jorden, og ingen andre kunne se og misunne han. Jeg tror han ville byttet alle verdens biler mot ett menneske.

Mon tro hvor mange som ville latt seg låse inne fra dem var 25 til dem var 50 år gamle mot 10 millioner kroner, som dem fikk ved løslattelse. INGEN! Men hva gjør mennesker egentlig? Dem jobber og jobber overtid, for å få råd til alle de fine tingene vi vil ha, slik at naboen skal bli misunnelig. Det paradoksale er at dem får ikke tid til å bruke dem fordi dem jobber så mye.

I ett år nå har jeg brukt tid sammen med folk som er stolte av hva de har i mellom ørene, og hva dem oppnår med sine evner. Dem har godtatt begrenset økonomi, og er slettes ikke flau over å si "Æ har ikke rå tell å fær ut i dag, æ e fette blakk å har ikke en gang pænga tell mat". Nå tørr jeg si det, også i Bodø. I det noen forventer at jeg skal spandere en runde på flere hundre kroner på byen, eller noen forventer jeg skal ta hele Taxiregningen alene, så sier jeg "æ har ikke råd". Og jeg er slettes ikke flau, fordi jeg er stolt over hodet mitt. Og personligheten min.

Bodømenneskene syntes nå jeg er rar, og sær. Og det at jeg legger ut selvportrett aktbilder med en dyp mening i, blir bare sett på som idiotisk. Jeg smiler likevell, jeg vet dem tar feil, og jeg syntes synd på dem i det dem tar ansvar og spanderer runden på bordet fordi dem ønsker å kompansere for sitt manglende liv, ved å vise hvor mye penger dem tjener.

Og jeg blir så lei meg av å være her. Fordi jeg må sitte å se på menneskene kjøre fine biler, og spandere drinker og vifte med visakortet. Fordi jeg ser dem dø. Og jeg vet, blir jeg her, så dør også jeg.

Jeg er så glad og stolt at jeg maktet å bryte ut av flokken av misbrukere å finne det som betyr noe for meg. Det er fotograferingen; evnen til å skape noe som forandrer verden. Dersom du nå himler med øynene, så tror jeg du kan være trygg på at du er en av de sjeleløse mange.

Nå er det under to uker igjen. Jeg skal lukke øynene for alt det vonde, og jeg skal bare tilbringe gode stunder sammen med mennesker som betyr mye for meg. Fordi i alle dem, finnes det stunder hvor dem nyter livet (jeg kunne ikke si livsnytere, av en eller annen grunn er det skjellsord - gud bedre, vi skal da ikke nyte livet, selv om vi bare har ett). Enten det er på festen, eller på fotballbanen. Dem nyter livet. Og da er jeg der. Da ser jeg dem. Og slik skal jeg huske dem i fra Bodø.

Drømmer jeg sterkt nok, så kanskje er dem slik når jeg vender tilbake.

Takk for deg

Det passer i grunn godt, mitt første innlegg er starten på noe - og slutten på noe annet. I dag klokken 10 ble eksamen som jeg har jobbet flittig med den siste uken levert inn. Dermed begynner ett fantastisk år på NKF Trondheim å nærme seg slutten. Vel, det er vel i grunn slutt, det eneste som gjenstår er tilbakemeldingen på eksamen.

Visst har det vært stunder ved skolen hvor jeg har vært bare frustrert, men aldri har lysten meldt seg om å gi seg. Jeg blir da aldri helt tilfreds, så uansett hvor bra skolen var, ville jeg uansett ønsket at den skulle vært bedre. Men når jeg summerer opp, så kjenner jeg at året har gitt meg utrolig mye, og skolen gir definitivt muligheten til å lykkes for den som virkelig ønsker det selv.

Dermed er det med blandet fryd jeg tar fatt og blar om til et helt nytt kapittel. Det er trist at jeg skal forlate så mange mennesker i Trondheim, men det er trist på en vakker måte. Fordi jeg er jo trist av den grunn at jeg har på året mitt i Trondheim rukket å bli kjent med en rekke fantastiske mennesker.

Man skulle nesten tro Trondheim var besatt av en form for magi. Mennesker i Trondheim er så utrolig åpne og imøtekommende, og det gjelder alle, ikke bare dem som er herfra (praktisk talt ingen). Jeg har fått venner over hele skolen, og jeg har blitt møtt av hjelpsomme mennesker langs hele min vei. Om det har vært hyggelige butikkansatte som har hjulpet meg ved å låne ut gratis klær til mine prosjekter, eller det har vært modeller som har sagt seg ville til å låne ut hud og hår til mine ville ideer. Noen har måttet stå i små kjoler i tosifret antall minusgrader, og ingen har klagd. Alle har hjulpet en fotostudent som har forvillet seg til storbyen, og det med en smil om munnen - som om det var den største selvfølge.

Jeg kommer til å savne Trondheim, men det er menneskene jeg vil savne mest. Men nå har jeg vært så heldig at noen av de beste menneskene slår følge med meg videre på prosjektet mitt. Kortsiktige mål tilsier at jeg skal til Australia i 2 år for å bli enda bedre i foto, ja jeg skal til og med få et fint diplom, bachelor skal jeg bli!

Men hvem vet hvor det ender? Jeg sier kortsiktig fordi jeg er ikke bare på vei til Australia, jeg er på vei ut i verden. Og hvem vet hvor det ender? Båndene til Norge og spesiellt Bodø vil alltid være enormt sterke, og for meg finnes det bare ett hjem. Men verden blir nok min, som min havørntattoovering forsøker å si meg hver dag jeg våkner.

Nå er det noen dager med å pakke ned Trondheim'en min, og få den opp til Bodø. Der oppe venter to uker ferie før flyet til Australia går 25 Juni 2010, og da blir det nesten rett fra flyet og inn på skolen. I Bodø skal jeg forsøke å få litt tid til alle mine kjære. Mamma og pappa, onkelunger og alle mine ekte gode venner, vennene som har vært der i tykt og tynt i mange år. Selv om jeg har fått mange nye, vil jeg aldri glemme vennene som alltid er der uansett omstendigheter.

Nå skal bloggen handle om fremtiden. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lager denne bloggen, men jeg tror misjonen min, som i mine bilder, er å vekke verden så godt jeg kan. Kanskje jeg forsøker å fortelle verden rundt meg hvordan min nye eksistens ble født, tross elendige odds. Kanskje forsøker jeg å fortelle at er du ikke lykkelig, er det aldri for sent å bli det. Ja, det er det!

Neste stopp er Australia, jeg skal forsøke å blogge litt underveis, både fra Bodø, flyplasser og naturligvis fra skumle og fine Australia. Jeg gleder meg. Jippi :)