"E du lagd av penga?"

Da var turen tatt, båten fikk vind i seilene, og jeg dro nordover mot polarsirkelen - og sørover på temperaturmåleren. Siste dagen i Trondheim var stressende. Det var møter på skolen, pakking av siste rest også måtte hybelen poleres. Jeg mener polere, fordi gutter vasker ikke sånn til vanlig. Vi ønsker oss helst vegg-til-vegg tepper med åpning i hjørnene, slik at alt kan feies under.

Det var travelt-travelt. Fordi jeg måtte gjøre så mange ting, og tenke på så mange ting samtidig. Fordi det å dra fra Trondheim var tungt, fordi følelsen av at byen bare grep armen min, og sa "ikke dra". Solen skinner. I parken griller menneskene, de spiller fotball og drikker øl. Dem ler. Dem ler som om for å si, dette vil du angre på.

Tilbake står jeg ved min gamle, trofaste hvitrøde bil uten støtfanger med hengeren surret trofast bakpå. Den vil dra, den ser opp på meg spørrende for å se hvorfor jeg bruker så lang tid. Jeg gjør det, fordi jeg snur ryggen mot alt og biter meg i leppen. Jeg vil ikke vise at det er tungt, fordi da blir alt tyngre for andre. For andre som kanskje egentlig ikke har tanker å avse midt i eksamen. For andre som kanskje skal hjem til Ålesund og Toten. Fordi jeg har vært i byen i under ett år, og samtlige mennesker har blitt injisert i hjertet mitt. Fordi jeg vil virkelig at dette skal være begynnelsen på resten, og ikke begynnelsen på slutten. Fordi for meg er dette første steg i mitt virkelige liv. Ja! Jeg vil dem skal være med i min båt videre, fordi vi hører sammen. Det vet vi alle, når vi ser hverandre for siste gang - for denne gang! Vi havnet alle sammen ved en slags tilfeldighet, men det var ingen tilfeldighet. Det er fordi vi alle er av det unike slaget, vi tørr satse på våre drømmer, uansett hvor vanskelige dem måtte være. Vi er drømmere. Og drømmere drømmer om hverandre, og vi mister aldri våre drømmer. Derfor er vi evig sammen. Til vi sees neste gang.

På turen hjemover forsøker jeg å se fremover. Jeg lager film underveis med mitt nye kamera, men resultatet blir kunstig. Jeg er ambivalent'isk. Jeg forlater gode Trondheim som jeg bare har uendelig mye pent å si om. Jeg reiser til Bodø, som jeg har uendelig mye pent å si om. Og jeg reiser til Australia om to uker, som andre har uendelig mye pent å si om.

Men når jeg nærmer meg Bodø, dukker det opp gamle minner. Enkelte er gode, mens andre er trøtte? Ja litt trøtte. Dem er liksom sovende. Eller dem får meg til å sovne. Mentalt altså, fordi jeg sover ikke mens jeg kjører bil.

Jeg er delt i mine meninger. Bodø, vakre Bodø med fjorder og fjell. Men med lave temperaturer og enda lavere skydekke. Men folkene da, så uendelig ærlige, med direkte blikk og sterke meninger. Men er de egentlig folk? Eller er dem roboter? Roboter uten ladestasjon kanskje?

Mine venner i Bodø er gode, og mange. De har god moral og rette verdier, og dem setter pris på mitt vennskap, er der i tykt og tynt. Men på så mange måter er de døde. På en måte er de hjernedøde, men kun i venstre hjernehalvdel. Hvor er livsgleden, gnisten og gløden? Hvor er ønsket om noe mer? Når mistet dem den?

Tiden går fort, fordi det føles som om det var i går jeg omtrent daglig gjorde noe moro sammen med mine venner. Vi dro på roadtrip, vi grillet og badet til langt på natt. Vi festet og drakk øl som det passet oss. Men så ble plutselig alle døde, dem ble seriøse. Det er så lenge som fem år siden dette. Men vi var der alle sammen, vi lo så mye, og opplevde så mye. Nå er det kun jeg igjen.

Seriøst. Det ordet hater jeg. Fordi det ødelegger så mye, det er visst slik at vi skal være seriøse. Vi skal være streite mennesker, og når vi kommer til en viss alder, så skal vi ikke lengre være individualister. Nei, vi skal inn i en slags handlingsplan om hvordan livet vårt skal være fra nå, frem til vi blir gamle - og single - og sitter på den lokale puben med høyt hårfeste og lave pupper og sjekker bruktmarkedet.

Dem sier alle, at dem er lykkelige. Lykkelige som liten i en stor verden. Dem liker samboeren, jobben og barn. Dem sier campingvogn i Sverige er minst like bra som Cuba eller Thailand, og at huslånet er en nødvendighet. Men er dette bevisste valg? (takk for setningen, Jørn) Jeg husket en episode fra Top Gear hvor en nyoppstartet bilfabrikat fra England kom ut med en 2008-modell uten ABS. Fordi virkelige sportsbiler er så gode, at dem ikke skal ha behov for ABS. Hvorpå Jeremy Clarkson sier "but you can't help but thinking the real reason is because they can't afford it".

Ja, fordi det er vel gjerne slik at man spiller dem kortene man blir gitt? Når en jente kommer å sier til deg at dere skal ha barn sammen, da kan du ikke lengre kaste kortene dine. Men visst er de lykkelige. Sier dem. Men hvorfor ser jeg dem på sitt lykkeligste den helgen dem har barnefri og konefri, og samles sammen med alle sine venner på fest - la oss si på på et biltreff? Kanskje dem bare spiller skuespill for sine venner. Kanskje det, nja.

Det får meg til å tenke om jeg er gal. Fordi jeg er enda der hvor mine yngre venner var for fem år siden. Og nå har jeg enda yngre venner, er dem hvor mine andre venner er om noen år? Lene sier jeg er Peter Pan uten grønne klær. Jo, det kan nok stemme. På en måte. Men det er kun fordi vi lar våre omgivelser og hva andre mennesker tenker bestemme hvor gamle vi skal leke. Jeg lukket ørene tidlig kanskje, for jeg virker å ha stengt ute alle tips og råd hvordan man skal leve fornuftig. Det er rart, jeg tenker ikke så hardt på hva andre mener om meg. Dem lever sitt liv, jeg lever mitt.

Men når jeg sier at jeg skal til Australia, da ser jeg stjerner i øynene deres. "Vi kåmmer på besøk". Ja særlig, hvor mange sa ikke det når jeg flyttet til Trondheim. Jeg var der i ett år, 70 mil unna, kun Helge kom på besøk, og det var fordi han skulle mellomlande. Nå skal jeg til andre siden av jorden, og dem er mer bestemt enn noen gang. Jada, sier jeg. Jeg himler med øynene, uten å gjøre det. Men jeg ser det, tross kritikker for at jeg må se til å bli voksen, dem lever nok litt livet sitt igjennom mitt.

Spørsmålet tvinger seg frem. Men forsiktig. Og det blir ikke spurt. Og jeg får ikke svar. Men de vet jeg tenker det. "Når døde dere"? For noen dager siden mistet jeg nok en venn til missbruk av stoff. Det er tragisk. Og det ligner på noe annet. Det er nesten som jeg blir litt vant til tanken, for jeg mister venner omtrent daglig til missbruk av penger. Med bilene, båtene, motorsykklene, vannscooterene, leilighetene, hytter, feriehusene og flatskjermene får man lyst til å si "E du lagd av penga?" Det tror jeg kanskje er et Bodø-uttrykk. Det passer i allefall veldig godt inn i Bodø. Fordi man kan virkelig lure på det. Hvor kommer alle pengene fra, er du virkelig lagd av penger?

Det er dem ikke. Men her ligger nok noe av forklaringen. Mine mennesker i Trondheim kommer jublende til meg hver gang de har kommet på en ny ide, hver gang dem har funnet noe som er "dem". Dem kommer når dem får gjort noe med seg selv innvendig. Da er menneskene mine i Trondheim glade. Og det innspirerer meg. "Æ vil, æ vil" tenker jeg, og nye ting fødes i hodet mitt. I Bodø står jeg bare litt på sidelinjen å se på. Det gjorde jeg ikke før. Trondheim har lært meg å sette pris på verdier, og da mener jeg ikke verdier på bankkontoen. Det dreper fokuset mitt, og jeg tenker på feile ting - og utvikler meg ikke som menneske. Og dermed ikke som fotograf.

For når Bodøfolket kommer jublende til meg, er det for å se hva dem har brukt pengene sine på. "Ny bil?" spør jeg. Eieren gliser fra øret til øret. "Jepp, e den ikke fin. 400.000 krona. Fette rå bil!" konkluderer han med. Jeg klarer ikke å la være fokuset som forsvinner på alt annet fordi den bilen står der. Ja ikke bare fordi han gleder seg så mye over en metallklump fremfor andre mennesker, men fordi jeg vet han må jobbe en del overtid for å kunne betale den bilen. Vips! Enda mindre virkelige verdier. Og jeg vet han må betale renter. Og service. Og forsikring. Og verditap. Vips så forsvinner friheten, og muliheten til å gjøre det han virkelig vil i livet. Fordi det er garantert ikke å eie den bilen han ønsker mest!

Men slik er det i Bodø. Status er omtrent like viktig som på Aker brygge. Ja, kanskje viktigere, statusen i Bodø koster bare litt mindre. "Ja men det e jo det æ virkelig vil" sier han, og ser på bilen. Jeg tror han ikke. Jeg tror ikke han ville brydd seg om den bilen dersom han var siste menneske på jorden, og ingen andre kunne se og misunne han. Jeg tror han ville byttet alle verdens biler mot ett menneske.

Mon tro hvor mange som ville latt seg låse inne fra dem var 25 til dem var 50 år gamle mot 10 millioner kroner, som dem fikk ved løslattelse. INGEN! Men hva gjør mennesker egentlig? Dem jobber og jobber overtid, for å få råd til alle de fine tingene vi vil ha, slik at naboen skal bli misunnelig. Det paradoksale er at dem får ikke tid til å bruke dem fordi dem jobber så mye.

I ett år nå har jeg brukt tid sammen med folk som er stolte av hva de har i mellom ørene, og hva dem oppnår med sine evner. Dem har godtatt begrenset økonomi, og er slettes ikke flau over å si "Æ har ikke rå tell å fær ut i dag, æ e fette blakk å har ikke en gang pænga tell mat". Nå tørr jeg si det, også i Bodø. I det noen forventer at jeg skal spandere en runde på flere hundre kroner på byen, eller noen forventer jeg skal ta hele Taxiregningen alene, så sier jeg "æ har ikke råd". Og jeg er slettes ikke flau, fordi jeg er stolt over hodet mitt. Og personligheten min.

Bodømenneskene syntes nå jeg er rar, og sær. Og det at jeg legger ut selvportrett aktbilder med en dyp mening i, blir bare sett på som idiotisk. Jeg smiler likevell, jeg vet dem tar feil, og jeg syntes synd på dem i det dem tar ansvar og spanderer runden på bordet fordi dem ønsker å kompansere for sitt manglende liv, ved å vise hvor mye penger dem tjener.

Og jeg blir så lei meg av å være her. Fordi jeg må sitte å se på menneskene kjøre fine biler, og spandere drinker og vifte med visakortet. Fordi jeg ser dem dø. Og jeg vet, blir jeg her, så dør også jeg.

Jeg er så glad og stolt at jeg maktet å bryte ut av flokken av misbrukere å finne det som betyr noe for meg. Det er fotograferingen; evnen til å skape noe som forandrer verden. Dersom du nå himler med øynene, så tror jeg du kan være trygg på at du er en av de sjeleløse mange.

Nå er det under to uker igjen. Jeg skal lukke øynene for alt det vonde, og jeg skal bare tilbringe gode stunder sammen med mennesker som betyr mye for meg. Fordi i alle dem, finnes det stunder hvor dem nyter livet (jeg kunne ikke si livsnytere, av en eller annen grunn er det skjellsord - gud bedre, vi skal da ikke nyte livet, selv om vi bare har ett). Enten det er på festen, eller på fotballbanen. Dem nyter livet. Og da er jeg der. Da ser jeg dem. Og slik skal jeg huske dem i fra Bodø.

Drømmer jeg sterkt nok, så kanskje er dem slik når jeg vender tilbake.