Siden med det grønne gresset

Så da er det gjort. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Brussel, som påstås å være i Beliga. Jeg kjøper den, og konstaterer at jeg hadde satt meg forbausende lite inn i reiseruten, til meg å være. Men i skrivende stund er ikke i publiserende stund, siden internett er dyrere enn olje i dette landet.

Men Bodø er forlatt til fordel for et nytt og spennende land. Men det var en sterk ut av meg selv opplevelse i det jeg bordet flyet og avgjørelsen var endelig. Det er så lett å høre om andre som gjør det, man tenker bare på alt det fine dem skal få oppleve. Men når man skal gjøre det selv, kommer også tankene snikene om alt man forlater.

Jeg har vært sterk i mine ord om Bodø, og ikke minst Bodømenneskene. Og jeg mener fremdeles dette. Men i løped av de siste dagene har det slått meg. Menneskene i Bodø er slettes ikke dårlige inni seg, dem er bare et offer for sine omgivelser. Og hva andre mener om deg, det er det ikke mange som kan overse.

For når jeg tok mine siste ord med menneskene som jeg bryr meg om, så innså jeg hvor mye godt som bor i dem. Det er kanskje stygt å si det, men hvordan dem betyr så uendelig mye for meg, tross deres "Bodske" svakheter. Menneskene i seg selv er så fantastiske at det overskygger alt annet ved dem. Men samtidig blir jeg litt trist hvor mye dem kunne vært om det ikke var for lenkene som holdt dem nede.

Det å ta mine siste turer i Bodø, til Kjerringøya, Mjelle, Saltstraumen og Straumøya. Det når flyet lettet og jeg fikk en nydelig godværsutsikt over de krittvite strendene i skjærgården. Det gjør noe med meg. Jeg kan ikke fornekte det at Bodø er, om så ikke alltid, men den eneste plassen jeg elsker. Jeg liker drøssevis av andre plasser, men Bodø - det er i mitt hjerte. Og min siste ultrakorte motorsykkeltur uten hjelm ved midnatt kvelden før jeg reiste, den bare fortalte meg så mye. Duftene, stemningen og lyset. Det blir som med menneskene, når dem er på sitt beste, er dem svært vanskelig å konkurrere med.

Alikevel fikk jeg min sterkeste opplevelse når jeg skulle besøke "Gammel Onkel". Onkelen til mamma som nærmer seg 90 år, og begynner å bli hjerteskjærende svak og dement. Men jeg drømte at jeg måtte dra å si adjø, noe jeg gjorde. Og det er lenge siden sist jeg så han med et klart øyeblikk, men når jeg var der var han veldig bevisst. Hvem jeg var og hva jeg skulle. Og ordene hans var en kniv i hjertet mitt. "Dette er nok siste gang jeg ser deg. Ikke glem hvem jeg er". Det er hardt å holde tårene tilbake også nå, her jeg sitter på flyplassen å skriver. Dette er den som har vært mest min bestefar i min oppvekst. Og nå reiser jeg i fra han. For evig sier han.

Tankene vandret videre. For sannsyneligheten at noen blir borte mens jeg er i Australia er jo veldig stor. Og alle jeg sier adjø til, kan være for siste gang. Det gjør alt så mye mer vanskelig, men også så veldig verdifullt. Jeg har tatt meg tid til menneskene som betyr mye for meg. Kanskje dør noen av sykdom. Kanskje dør noen i en bilulykke. Kanskje dør jeg? Uansett forlater man mye. Og et er veldig tungt.

Det at jeg har en fantastisk kjæreste (snart samboer) er noe som hjelper meg igjennom dette. Jeg kan se frem til hun kommer reisende etter meg til Australia om ikke så lenge. Også betyr det så mye at hun var i Bodø før vi dro til Australia. Når jeg får hjemlengsel, så er det faktisk noen nær meg som skjønner hvem og hva jeg snakker om. Noen som gir meg like mye som jeg gir henne. Balanse. Lidenskap. Ærlighet. Det er vakkert.

Ordene jeg fikk i fra "Gammel Onkel" gikk veldig inn på meg, som du kanskje forstår. Samtidig ble det en slags vekker. Jeg ser en person som er veldig lei seg for at livet ebber ut. Han hadde nok planer og store drømmer, helt garantert. Og jeg tror mange av dem skulle gjøres "i morgen". Når jeg sitter å studerer hvordan han klamrer seg til inventaret for å klare å reise seg for å trykke hånden min for siste gang før jeg reiser, så er det symbolsk for hvordan man kan klamre seg til håpet og livet. Jeg tror nok "Gammel Onkel" har levd et godt liv, men jeg tror han har mange drømmer som aldri ble oppfyllt, fordi han ønsket trygget. Kanskje den beste tryggheten er sikkerheten av at man fikk opplevd det man ville før man forlater verden? Jeg vet ikke, rett og slett. Men det skremmer meg.

Hodet mitt tar plass mellom barken og veden. Hvordan blanserer man dette? Hvordan får jeg beholde det gamle og trygge, som gjør at jeg slipper å forlate noen, mens jeg også ikke skal angre på det motsatte? Det å ikke ha prøvd. Nå skal jeg i allefall prøve, og prøve skikkelig. Australia i 2 år, men det blir nok en juleferie hjemme - eller to. Fordi selv om jeg vil mer, så ønsker jeg ikke å miste de gode tingene som har vært der i snart 30 år. Ikke helt.

Heldigvis har jeg gjort en deal. Sommeren 2013 skal vi bo i Bodø, slik at jeg får oppleve hva jeg behøver. Sommer, sol og Bodø. Det er ikke noen bedre kombinasjon, uansett hvor. I mellomtiden skal jeg forsette å klø meg på toppen etter menneskene som har sendt meg meldinger om bloggen min. Dem som understreker at dem er lykkelige. Fordi dem bare er det. Uten å ha noe å sammenligne med. Eller fordi dem drikker så mye og så ofte dem vil.

Kanskje skjønner dem det aldri. Jeg snakker ikke om noe. Jeg snakker om lykke. Og noen ganger er kanskje lykke veldig likt sorg.