Jeg har jo en liten flokk som følger med ned. Dem sier jeg varmer opp solstoler, jeg gjør nok det mentalt, ja. Men til dere, gled dere! Turen startet jo i Bodø med Norwegian, litt venting på Gardemoen, før det gikk til Brüssel. Der ble det også et par timers venting, men bagasjen gikk direkte fra Oslo til Sydney, så jeg fisket bare opp PCen og skrev litt mens jeg ventet. Det var et merkelig lite fly ned til Brüssel forresten, men jeg var devis i tåkeland nå og da hele turen. Eller jeg svevde på skyene?
Fra Brüssel gikk turen til Abu Dhabi. En plass jeg tror jeg må besøke en gang, men når det er sagt, det virket ikke å være allverden å se utenom sand og bygninger. Men kanskje noen pene strender? Landet er i allefall rikt! På doen var det folk som konstant vasket, så ethvert avlukke var til enhver tid 100% nyvasket. Ved vasken var det en trivelig liten tass som rullet ut tørkepapir til deg. Oppe i hallen satt sjeiker å pratet seg i mellom, mens dem så på nokså talentløs arabisk fotball på TV. Kanskje eide dem lagene, hva vet jeg. Alt var i allefall helt suverent konstruert på flyplassen, og alt så ut til å være maks ett år gammelt.
Etter en bra, men noe trang flytur ventet jeg på å innta verdens lengste passasjerfly, en Airbus 380-800 tror jeg det het. 75 meter langt. Og like trangt som det forrige. Heldigvis ble det midtgang på meg denne gangen, så i stede for å sitte klemt ved vinduet, fikk jeg gleden av å våkne til "oh, I'm sorry sir" hver gang flyvertinnene feide inn i skinnleggen min med mattrallen. Men begge flygningene hadde et enormt underholdningstilbud med filmer, serier og spill, så det gikk forbausende greit. Forann meg hadde jeg en sørafrikansk dame i sine beste pantertanteår, som startet showet med å spørre etter vodka. Hvilket hun også gjorde de følgende timene - til hver severing. Og det var mange, til slutt måtte jeg be dem gi meg en pause. 14 timers flytur, og det var sikkert 8-10 matserveringer på den tiden. Etihad er kåret til verdens beste flyselskap nylig, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Den totale prisen for Oslo-Sydney var 5300 kr, og jeg spiste sikkert for 2000 kr på den turen, omregnet til flymatpriser.
Etterhvert som turen gikk sovnet jeg, og våknet nokså forvirret. Ene gangen slo jeg tomt ut i luften i det jeg våknet. Jeg bare kikket nervøst rundt, men det virket som om ingen hadde fått det med seg. I min fortumlelse så måtte jeg selvfølgelig prestere å spørre frøken vodka-to-all-meals etter klokken, siden hun var eneste våkne. Og hun visste mer enn hva klokken var, ja faktisk hadde hun rukket å få i seg nok vodka til å tro at jeg var svært så interessert i å høre om hele oppveksten hennes i Sør-Afrika samt hvordan døttrene hennes gjorde det i Australia. Gosh hadde hun bare drukket litt mer så hun hadde sovnet. Men heldigvis var hun nær ved det, så nær at leppene for sikkerhets skyld var halvt bedøvet slik at jeg konstant fikk servert en dusj med damespytt på meg. Æsj. Don't drink and try to be fly.
Vel fremme i Sydney vaklet jeg nervøst ut av flyet. Vi hadde fått kortene vi skulle krysse ut, og jeg hadde krysset ja på tre ting. Ikke var fotballskoene mine rene for "soil", jeg hadde dyrt utstyr med meg, og jeg var usikker på om Abu Dhabi tilhørte Afrika - noe det ikke gjorde. Australia serverer geografitimer på flyplassen, gjør dem. Jeg ble svært lykkelig overrakset når mannen med stempelet fant ingen feil med visum, og han stemplet passet og syngte "alrite mait', yoah clea' to go'". Muntert snublet jeg bort til bagasjebåndet litt forundret over hvor enkelt dette skulle være. Skremme-TV tenkte jeg for meg selv.
Så fikk visst mamma rett. "Du må jo isje kjøp sånn harplastkoffert. Dennj kåmmer te å bli knust te pinnjve!" Jada jada jada, så fikk du rett i det da! Så det ble en liten tur innom bagasjefolkene som lovet å ordnet opp i dette. Dem skulle visst ringe folk med lappesaker som skulle fikse. Tankene vandret fort fra dette når jeg rundet hjørnet fra bagasjemenneskene. QUARANTENE!!!! Javel tenkte jeg, nå skal det bli liv. Jeg trodde jeg hadde et lass med tid, og nå skal jeg stå i millionkø for å komme frem til menneskene med verdens strengeste blikk. Det var en treleddsoperasjon. Men til min store overraskelse - og begeistring - så selv om køen tok en evighet, så var alle båsene opptatt. Tolleren så på mitt kort med tre "I do" på, og så smilende opp på meg, trakk på skuldrene og sa "see yah'". Skremme-tv, tenkte jeg nok en gang. På utsiden kom fasiten, da fikk jeg se hvem som var i båsene. Hvorfor de ikke byttet ut de 15 spørsmålene på kortet med "Are you Asian" vet ikke jeg.
Det ble enda mere kø for å sjekke inn på Virgin Blue. Som bare tok cash - dermed måtte jeg springe å hente det, men det var også ikke nødvendig å stå i den køen sa damen. Som ba meg ta bussen til andre terminalen. Jeg løp å tok ut penger, for nå begynte det å bli litt lite tid. Jeg hoppet på bussen til neste terminal, og det var ut på motorvei og igjennom lyskryss for å komme dit. Overtrøtt ble jeg bare stående å le over at sjåføren på bussen satt å leste avisen halvparten av tiden, uten at noen andre enn jeg reagerte på det. Før dette var mine første skritt på Australsk jord tatt, nå tenkte jeg på om det skulle bli mine siste.
Jeg kom helskinnet frem, og noen små minutter før insjekkingen stengte fikk jeg ordnet de siste detaljene. Takk til damen i forrige skranken som ba meg ta bussen først slik at jeg slapp 15 meter med kø på første terminalen - og i stede måtte stå i 50 meter kø på neste. Men så lenge jeg kom med var det ok. Jeg hadde 13 kg håndbagasje fordi jeg ville holde pc og fotoutstyr utenom fuktige lasterom og kasteglade losse og lesseaper. Dermed ble det litt lurerier for å komme igjennom 7 kg grensen til Virgin. Jeg satset på at dem lot seg lure at jeg hadde min svære rykksekk bare på en skulder. Noe dem gjorde. Men når jeg se meg i speilet nå er den skulderen 3,5 cm lavere enn den andre. Helt sant!
Flyet lettet, og det ble tre timers flytur mot retningen jeg kom i fra. En smule dårlig planlegging der i fra min side, fordi jeg skulle spare to timer flytur til Australia. Dustemeg. Men det gikk bra, jeg sov litt og spiste litt der også. Eat eat eat.
Første skritt på Queenslandsk jord var en fin opplevelse. Arrival service som skulle hente meg på flyplassen glimtet med sitt fravær (noe jeg skjønte hvorfor etterhvert som dagene gikk, dem var tydeligvis noen deadbeat surfers som var ansatt for noen dager bare). Men likevell var det vidunderlig. Varmen slo i mot meg, 24 flotte varmegrader, strålende sol - og grønt og fint ute! Hele flyturen gikk over Hallvard Flatland, mens akkurat der Townsville ligger er det masse fine små og spisse fjell. Det trenger en nordlening i Australia.
Jeg måtte innse at slaget var tapt og praiet en Toyota Prius taxi. Og her startet imponeringen min med en gang. Maken til trivelig fyr! 25 dollar og 20 minutter senere rullet jeg inn foran et random bygg på et enormt campus. Jeg hadde virkelig ingen anelse hvor jeg skulle, men jeg måtte stoppe en plass før taxiregningen ble skyhøy. Campus er sikkert 1x2 km, og inneholder veldig mange bygninger. Jeg prøvde å dra i døren, men alt var låst. Plutselig kommer det en eldre lavbred dame ut og sier hei, og lurer på hva jeg tenker på. Utrolig nok kom jeg til rett bygning på første forsøk. Taxisjåføren så på meg med et fetter-Anton blikk, før han rullet videre og vinket ut av vinduet.
Innlosjeringen gikk finfint, og en studentjente som jeg ikke enda kan navnet på låste meg inn dit jeg skulle. Et lite minimalistisk rom med felles dusj og do. Men helt ok. Jeg bestemte meg for å gå en rundt for å sjekke ut litt, selv om jeg var trøtt som en sokk etter evigheter i reisemodus. Jeg fant ut at jeg skulle gå ned til nermeste butikk og forsøke å handle litt. Og da slo det meg. Australia må ha verdens mest hyggelige folkeslag. Her prater alle til deg som om du er naboen deres, og jeg ble stoppet flere ganger på gaten av folk som bare vil slå av en prat om været og hva jeg har gjort i dag. Totalt random, og utrolig koselig.
Her i Australia er dem veldig laid back. Softe folk altså. Dem er totalt motsatt av tyskere, og her er det humøret som går foran profitt. Et land for mitt hjerte! Man får et litt annet inntrykk når man kommer, det er plakater overalt med strenge regler for både ditten og datten, men praktiseringen er svært soft. Dette er texas! Folk går i Cowboyhatter og kjører pick up med størst mulig motor. Til og med vernehjelmene har cowboyhattbrem under. Dem kjører med hundene bundet på platten på pickupene. Dem har verdens lengste lunte, og er absolutt aldri i dårlig humør. Jeg lurer på om Engelskmennene vet hva dem gjorde når dem plasserte alle fangene her, hvorfor lot dem ikke fangene bli igjen i England, mens dem selv dro hit?? Fint for meg i allefall, her er det ingen briter med tenner som har blitt skutt inn med sprettert. Jentene er nede er høftlige, pene og klassisk pent kledd, uten å kle seg som øst europeere. Den klassiske "jeg-vil-bli-med-i-pornofilm-looken". Generellt sett er alt trivelig og fint. Men kanskje har en del av befolkningen litt dårlig strand-kropp. Jeg tror ikke dem bare griller mager svinebiff her. Det er litt texas over også det.
Jeg er innlosjert på et kristelig college (!!!) mens jeg leter etter bolig til meg og min kjære. Det er litt av en oppgave viser det seg, ikke det at det i grunn er vanskelig - men med bare føtter og store avstander tar det circa tusen timer å se på ett hus. Men det er dus å bo her. Tre varme måltid i døgnet, og selv om måltidene er rare (jeg får smakt en del ny mat!), så er det fint å slippe å bruke tid på matlaging nå mens det er travelt.
Studiene begynte forresten i dag. Klassen er nok litt umoden virker det som om, men opplegget virker å være ganske smart. Undervisningen er strukturert og god, og du vet akkurat hva du får. Detaljerte planer som føles til punkt og prikke får man utdelt ved oppstart. Lærerene er også gode, og han som var i dag har doktorgrad. Evalueringer gjøres etter hvert "tema", og man får karakter på det. Men det virker som om man får karakter på det skriftlige arbeidet, hvor man må vise at man forstår det man skal gjøre, mens det kan virke som om bildene står man mere fritt til å gjøre hva man vil. Det er i grunn smart dersom det er slik. At man må bevise at man vet, men man kan gjøre som man vil? Håper det!
Jeg snek over skuldra til en student i dag. Anntageligvis major i digital media. Og fy faen for et sinnsykt rått bilde han jobbet med. Jeg lurer litt på om jeg skal ta to majors. Har to-tre uker på å bestemme meg.
Nå skal jeg forsøke å gjøre litt fornuftig. Til dere som kommer etter: kjøp Virgin telefonabb så ringer vi alle gratis til hverandre, ikke pakk vinterklær (BORTKASTET), husk høy solfaktor selv om det er vinter - OG GLED DERE!!
I dagene fremover skal jeg forsøke å komme meg til stranda å fortelle litt om den. Cheers mates. Hilsen en Raymond som så langt er lykkelig overrasket. Og - ta det med ro. Byggene er MYE større enn hva dem ser ut til å være på google maps. Det er bare at ALT er stort her, så dem ser små ut. Kjøpesentrene er gigantiske.
Forresten - det er ganske mye dyr her. Men det går overaskende bra. Første dagen gikk jeg i kommandostilling, men jeg er allerede blitt vant til å se lizzards på veggene og skumle rare dyr overalt. Alle skygger banen, og selv jeg som friker lett ut for dyr, så går det bare fint. Hipp hurra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar