Takk for deg

Det passer i grunn godt, mitt første innlegg er starten på noe - og slutten på noe annet. I dag klokken 10 ble eksamen som jeg har jobbet flittig med den siste uken levert inn. Dermed begynner ett fantastisk år på NKF Trondheim å nærme seg slutten. Vel, det er vel i grunn slutt, det eneste som gjenstår er tilbakemeldingen på eksamen.

Visst har det vært stunder ved skolen hvor jeg har vært bare frustrert, men aldri har lysten meldt seg om å gi seg. Jeg blir da aldri helt tilfreds, så uansett hvor bra skolen var, ville jeg uansett ønsket at den skulle vært bedre. Men når jeg summerer opp, så kjenner jeg at året har gitt meg utrolig mye, og skolen gir definitivt muligheten til å lykkes for den som virkelig ønsker det selv.

Dermed er det med blandet fryd jeg tar fatt og blar om til et helt nytt kapittel. Det er trist at jeg skal forlate så mange mennesker i Trondheim, men det er trist på en vakker måte. Fordi jeg er jo trist av den grunn at jeg har på året mitt i Trondheim rukket å bli kjent med en rekke fantastiske mennesker.

Man skulle nesten tro Trondheim var besatt av en form for magi. Mennesker i Trondheim er så utrolig åpne og imøtekommende, og det gjelder alle, ikke bare dem som er herfra (praktisk talt ingen). Jeg har fått venner over hele skolen, og jeg har blitt møtt av hjelpsomme mennesker langs hele min vei. Om det har vært hyggelige butikkansatte som har hjulpet meg ved å låne ut gratis klær til mine prosjekter, eller det har vært modeller som har sagt seg ville til å låne ut hud og hår til mine ville ideer. Noen har måttet stå i små kjoler i tosifret antall minusgrader, og ingen har klagd. Alle har hjulpet en fotostudent som har forvillet seg til storbyen, og det med en smil om munnen - som om det var den største selvfølge.

Jeg kommer til å savne Trondheim, men det er menneskene jeg vil savne mest. Men nå har jeg vært så heldig at noen av de beste menneskene slår følge med meg videre på prosjektet mitt. Kortsiktige mål tilsier at jeg skal til Australia i 2 år for å bli enda bedre i foto, ja jeg skal til og med få et fint diplom, bachelor skal jeg bli!

Men hvem vet hvor det ender? Jeg sier kortsiktig fordi jeg er ikke bare på vei til Australia, jeg er på vei ut i verden. Og hvem vet hvor det ender? Båndene til Norge og spesiellt Bodø vil alltid være enormt sterke, og for meg finnes det bare ett hjem. Men verden blir nok min, som min havørntattoovering forsøker å si meg hver dag jeg våkner.

Nå er det noen dager med å pakke ned Trondheim'en min, og få den opp til Bodø. Der oppe venter to uker ferie før flyet til Australia går 25 Juni 2010, og da blir det nesten rett fra flyet og inn på skolen. I Bodø skal jeg forsøke å få litt tid til alle mine kjære. Mamma og pappa, onkelunger og alle mine ekte gode venner, vennene som har vært der i tykt og tynt i mange år. Selv om jeg har fått mange nye, vil jeg aldri glemme vennene som alltid er der uansett omstendigheter.

Nå skal bloggen handle om fremtiden. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lager denne bloggen, men jeg tror misjonen min, som i mine bilder, er å vekke verden så godt jeg kan. Kanskje jeg forsøker å fortelle verden rundt meg hvordan min nye eksistens ble født, tross elendige odds. Kanskje forsøker jeg å fortelle at er du ikke lykkelig, er det aldri for sent å bli det. Ja, det er det!

Neste stopp er Australia, jeg skal forsøke å blogge litt underveis, både fra Bodø, flyplasser og naturligvis fra skumle og fine Australia. Jeg gleder meg. Jippi :)